Abstract
I 2005 utga Edvard Hoem Mors og fars historie. Boken, som handler om forfatterens foreldre og om forutsetningene som lå til grunn for deres ekteskap, var en stor suksess: Den lå lenge på salgs- og utlånstoppen, Hoem holdt, og holder, en rekke foredrag om foreldrenes liv og den ble godt mottatt av en tilnærmet samlet anmelderstand. Dette er en studie av Mors og fars historie som fascinasjonsobjekt. Utgangspunktet tas i litteraturanmeldernes lesninger av boken, og oppgaven søker å forklare hvordan det kan ha seg at mottakelsen var så overveldende. Oppgaven står på to hovedben: For det første studeres forfatterens (overtalelses)strategier, og retorikkens begrepsapparat vil stå sentralt. Fordi boken trekker både på roman- og biografisjangeren, vil undersøkelsen for det andre dreie rundt dilemmaer knyttet til livsskildringer. Resepsjonsestetikkens forståelse av en medskapende leser hvis lesning brytes mot en felles forventningshorisont, er en tredje innfallsvinkel. Med forankring i en slik teoretisk overbygning hevder oppgaven at den positive mottakelsen av Mors og fars historie er personlig og kulturelt betinget på den ene siden, og sjanger- og forfatterstyrt på den andre. Denne bærende påstanden kan sammenfattes i følgende observasjon: Mors og fars historie fascinerer i kraft av forfatterens overbevisende penn, og den fascinerer fordi forfatteren skriver seg inn i en slitesterk – og gjenkjennelig – fortellertradisjon.