Hide metadata

dc.contributor.authorBrynildsen, Øygunn Sundsbø
dc.date.accessioned2014-09-12T22:01:14Z
dc.date.available2014-09-12T22:01:14Z
dc.date.issued2014
dc.identifier.citationBrynildsen, Øygunn Sundsbø. Når et land går konkurs: Hvordan en konkursmekanisme for stater vil påvirke insentiver i lånemarkedet. Master thesis, University of Oslo, 2014
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/40987
dc.description.abstractGjeldskrisen i eurosonen revitaliserte politisk og økonomisk debatt om hvordan gjeldskriser for stater kan og bør løses. Også etter gjeldskrisen i utviklingsland på 1980-tallet, etter asiakrisen på slutten av 1990-tallet og etter Argentinas økonomiske krise på begynnelsen av 2000-tallet satte politikere og økonomer søkelyset på hvordan best håndtere lands gjeldskriser. Til tross for en økende grad av anerkjennelse av at en stat kan være insolvent, er dette ikke reflektert i den internasjonale finansarkitekturen. Dette står i motsetning til velutviklede nasjonale kredittmarkeder som har ordnede, lovfestede prosedyrer for hvordan raskt og forutsigbart løse insolvensproblemer for bedrifter så vel som for individer og kommuner. Hart (1995) presenterer konkursteori for bedrifter. Han hevder at det private kredittmarkedet er preget av transaksjonskostnader, asymmetrisk informasjon og moral hazard, og at det forutsatt disse markedsimperfeksjonene er optimalt med en konkursmekanisme (Hart 1995). Lånemarkedet for stater preges av de samme forholdene, men har ingen veldefinert prosess til å redusere de negative virkningene av imperfeksjonene. Et av hovedargumentene mot å opprette en konkursprosess for stater, er at låntakerlands moral hazard vil øke siden muligheten for gjeldslette i fremtiden vil svekke låntakers insentiver til å unngå å låne over evne eller til uproduktive formål. Videre er det i dag svært omdiskutert å ta långivers rolle med i vurderingen når et lands gjeld restruktureres, til tross for at långivere har bidratt til å skape uproduktive lån og ikke-bærekraftige gjeldsbyrder for låntakerland. I denne oppgaven utfordrer jeg disse to forholdene. Jeg viser at en internasjonal konkursmekanisme for staters gjeld vil endre både låntakeres og långiveres insentiver, og jeg påstår at en konkursmekanisme slik jeg skisserer den vil redusere moral hazard i det internasjonale lånemarkedet. Jeg definerer at låntakers moral hazard skapes av forhold som gir insentiver til uproduktiv lånefinansiering eller til å begjære konkurs i tilfeller hvor landet er solvent, fordi låntaker ikke bærer den fulle risikoen av sine valg. Tilsvarende referer långivers moral hazard til forhold der långiver har insentiver til å gi uproduktive lån som en følge av at långiver selv ikke bærer risikoen for en ikke bærekraftig og produktivt investert gjeld. Med bakgrunn i USAs konkurslov for henholdsvis bedrifter, kommuner og individer skisserer jeg i denne oppgaven et rammeverk for en mulig konkursprosedyre for stater. Jeg definerer fire relevante faktorer som skiller seg fra dagens måter å håndtere statlige gjeldsproblemer på. Disse er 1) helhet: prosedyren samler alle långivere i én prosess 2) nøytralitet, 3) skjerming av nødvendige minsteutgifter og av selvbestemmelse, og 4) umiddelbar frys av gjeldsbetjening og rettssaker mot låntaker. Jeg diskuterer hvordan låntakers og långivers insentiver i det internasjonale kredittmarkedet for stater vil endres ved opprettelsen av en konkursprosedyre som følger disse elementene. Diskusjonen bygger også på økonomisk teori for offentlig gjeld og partenes insentiver i kredittmarkeder med asymmetrisk informasjon. Ettersom det finnes begrenset økonomisk litteratur om insentivstrukturer i internasjonale kredittmarkeder, benytter jeg også relevant litteratur om kredittmarkeder i rurale strøk i utviklingsland. Jeg viser at påstanden om at en konkursprosedyre for stater vil skape moral hazard for låntakere er sann, men at frykten er overdrevet. Her følger et sammendrag av argumentene bak konklusjonene i oppogaven. Etter en systematisk diskusjon om hvordan hver av de fire elementene jeg definerer for en konkursprosedyre vil påvirke låntakers insentiver, konkluderer jeg med at en konkursprosedyre vil virke motstridende på låntakeres moral hazard. Alt i alt er det likevel sannsynlig at den påvirker låntakers insentiver i retning av mer bærekraftig lånefinansiering. En prosess som samler alle långivere kan redusere låntakers transaksjonskostnader forbundet med å begjære konkurs, og slik skape økt moral hazard. En samlet prosess innebærer også økt informasjonsflyt mellom långiverne, noe som svekker låntakers moral hazard. En nøytral prosess har også motstridende virkninger på låntakers insentiver. Det styrker låntakers posisjon i forhandlinger med långiverne, men nøytral informasjonsinnhenting er et effektivt middel for å redusere moral hazard. En konkursmekanisme som beskytter nødvendige minsteutgifter øker isolert sett låntakers insentiver til å handle opportunistisk, og økt grad av selvbestemmelse kan svekke långiveres trusler om sanksjoner og dermed ytterligere øke låntakers moral hazard. På den andre siden kan en prosedyre som beskytter låntakers suverenitet i større grad ansvarliggjøre myndighetene i låntakerlandet. Automatisk frys av gjeldsbetjening og eventuelle rettsaker mot låntaker kan insentivere låntaker til å begjære konkurs også når det ikke er nødvendig. De fire elementene i en konkursprosedyre gir altså ulike virkninger på låntakers insentiver. Hovedargumentene bak konklusjonen om at låntakers insentiver vil endres i retning av mer bærekraftig lån, er at trusler om dårlige lånevilkår og utfrysning av land som misligholder gjeld, samt mulige indirekte sanksjoner fra långivere skaper sterke insentiver for låntaker til å ikke å misbruke muligheten til å begjære konkurs. Trusselen om utfrysning fra lånemarkedene er også mer troverdig hvis långivere samarbeider. På den andre siden er det sannsynlig at en forutsigbar og rask prosess som samler alle långivere og ivaretar låntakers grunnleggende behov for videre finansiering og selvbestemmelse, gjør det lettere for land å begjære konkurs i tilfeller der landet allerede er insolvent eller er på kantent av insolvens. Etter en tilsvarende systematisk gjennomgang av hvordan de fire faktorene vil påvirke insentivene til lands långivere, konkluderer jeg med at långivere vil ha økte insentiver til å påse bærekraftig utlån. En viktig nyansering er at endringen i insentivstrukturen sannsynligvis vil være størst blant långivere som i liten grad har bidratt til gjeldslette. Hovedelementene i diskusjonen er som følger: En konkursprosedyre som samler alle långivere i én prosess framtvinger økt koordinering mellom långivere, og vissheten om at ingen långivere vil måtte bidra til en eventuell restrukturering insentiverer långivere til å påse at lån er bærekraftige. I likhet med låntakere, vil også långivere miste insentiver til opportunistisk handling ved eksistensen av en nøytral prosess der informasjonsinnhenting om partenens valg og handlinger – for eksempel risikovurderinger og korrupsjon, står sentralt. En prosess som skjermer låntakers minsteutgifter og selvbestemmelse kan svekke långiveres villighet til å gi lån. Kombinert med at konkursprosessen samler alle långivere, vil det gi insentiver til å påse at utlån er bærekraftige. Effekten av en prosess som aktiverer umiddelbar frys i gjeldsbetjening og eventuelle rettsaker vil trolig også minske långiveres villighet til å gi lån til land de oppfatter som usikre låntakere. Et relevant tema som melder seg, er hvorvidt en konkursmekanisme for stater vil svekke långiveres villighet til å låne til stater, og utlån kan bli forbundet med en høyere risikopremie, altså høyere rentenivå. Dette gjelder særlig for utviklingsland. En konkursmekanisme som samler alle långivere, og som gir låntaker begrenset ansvar gjennom beskyttelse av et minimum av låntakers eiendeler og fremtidige inntekter, kan gjøre utlån mer risikofylt. Selv om jeg i oppgaven konkluderer med at trusselen om sanksjoner i stor grad disiplinerer låntakere, kan kredittmarkedet konkludere i en annen retning. Hvordan vil mulig lavere tilgang til lånefinansiering virke på utviklingslands økonomi? Store behov for økte innekter for å finansiere fattigdomsbekjempelse og å holde gjeldsnivået bærekraftig er to nødvendige mål som det er utfordrende å balansere. Dette kan være en interessant problemstilling for videre forskning.nor
dc.language.isonor
dc.titleNår et land går konkurs: Hvordan en konkursmekanisme for stater vil påvirke insentiver i lånemarkedetnor
dc.titleWhen a country goes bankrupt: How a bankruptcy mechanism for states will influence incentives in the international credit marketeng
dc.typeMaster thesis
dc.date.updated2014-09-13T22:01:16Z
dc.creator.authorBrynildsen, Øygunn Sundsbø
dc.identifier.urnURN:NBN:no-45637
dc.type.documentMasteroppgave
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/40987/1/Nr-et-land-gr-konkurs_Brynildsen-ygunn-.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata