Abstract
Den klassiske reiseskildringa Three in Norway by two of them av James Arthur Lees og Walter John Clutterbuck utkom første gang i London i 1882. I Norge har den særlig vært lest i Per Thomsens versjon fra 1935. Denne boka vitner om et dobbelt kulturmøte: Ikke bare møtes nordmenn og utenlandske turister, men også mennesker og tekster fra to kulturer med femti års avstand fra hverandre. I denne masteroppgava studeres Thomsens norske versjon i grenselandet mellom oversettelse og adaptasjon. Med utgangspunkt i enhver oversetters doble forpliktelse – overfor kildeteksten og leseren – presenteres her en analyse av Thomsens tekst: av hvordan Lees og Clutterbucks opprinnelige tekst tilpasses sine nye, norske omgivelser. Undersøkelsen demonstrerer hvordan oversetteren favoriserer sitt norske publikum på kildetekstens bekostning og på den måten strekker oversettelsen over mot adaptasjonen. Maktforholdet de litterære personene imellom forrykkes, og kreativ frihet medfører nyskaping. Ved hjelp av en analyse av paratekstene og av forholdet mellom historie og fortelling tydeliggjøres Thomsens strategi om å skape ei ny fortelling for den norske leseren i 1935.