Abstract
Oppgaven tar for seg fattigdom i Oslo- og Akershusområdet. Jeg ser på velferdsstaten og dens komponenter, og forsøker å si noe om de strukturene som fremmer og hemmer et liv i fattigdom. Jeg gjorde feltarbeid i Oslo og Akershus fra januar til juni i 2013, men i og med at mine informanter befinner seg geografisk svært nær mitt hjem og min arbeidsplass, har mye informasjon til oppgaven blitt hentet inn etter at det offisielle feltarbeidet var slutt. Jeg diskuterer temaene ut fra tre hovedargumenter. Først og fremst ser jeg på likhetstankegangen som preger det norske amfunnet, og hvordan denne ligger til grunn for både sosial samhandling og velferdsinstitusjonene i Norge. Dette bringer meg til om det er slik at det er de fattiges egen praksis (en slags fattigdomskultur) som ligger til grunn for deres situasjon, eller om strukturer i velferdsstaten og ved den institusjoner gjør at det blir vanskelig å forbedre sitt utgangspunkt. Det tredje hovedargumentet springer ut fra et av de viktigste funnene jeg har gjort; at det å være fattig i Norge er en ensom opplevelse. På tross av at et høyt antall mennesker er avhengig av stønad fra NAV og av frivillige organisasjoner, så opplever de seg som alene i sin situasjon. Mine informanter har lav grad av tilknytning til samfunnet, de har i liten grad lykkes på skolen, flere står utenfor arbeidslivet og alle har de få sosiale forbindelser og små sosiale nettverk. I tillegg har de en opplevelse av at «alle andre» har mer enn dem selv, spesielt gjelder dette muligheten til å bestemme hvor man vil bo, hva man vil kjøpe av luksusartikler og hvor ofte man kan reise på ferie: Om disse antakelsene alltid stemmer med virkeligheten er ikke det viktigste for dem; de opplever å ha mindre enn andre, og således er ikke likhet som premiss for samhandling tilstede i deres tilværelse – de havner utenfor, eller er ulike .