Høvisk kurtise på et speillokk i elfenben. Galante kjærlighetsscener i Kunstindustrimuseet

Abstract

I Kunstindustrimuseet i Oslo er det stilt ut den ene siden av et fransk speillokk i elfenben fra middelalderen. Speillokket er utskåret i relieff og fremstiller fire profane scener med et kjærlighetspar. Raymond Koechlins oversikt over fransk gotisk elfenbenskunst fra 1924 har omtalt motivene som galante scener. Speillokket er ellers ikke beskrevet tidligere, utover at det er nevnt i Kunstindustrimuseets årsberetning for 1920-21. Det har vært antatt at motivene på middelalderspeillokk ikke uttrykker kjente litterære tekster. Speillokk med fire galante scener har vært sett på som illustrasjoner på høviske situasjoner, men det er ikke usannsynlig at motivene også kan hatt et eget meningsinnhold. Masteroppgaven har tatt sikte på å analysere motivene med tanke på å øke forståelsen av hva motivene muligens kan ha representert. De preikonografiske enkeltelementene på speillokket blir beskrevet og analysert for nærmere å belyse denne kurtisen. Fortolkningen av enkeltelementene på speillokket er satt sammen i en spesifikk rekkefølge, som synliggjør at speillokkets fire motiver kan vise en handlingssekvens som uttrykker kjærlighetsstadier fra middelalderen. Gjennom denne ikonografiske og enkle syntagmatiske analysen av enkeltelementene på speillokket viser masteroppgaven at de galante scenene muligens kan tenkes å illustrere en progresjon i den høviske kurtisen i form av de fire scenene: møtet, tilbedelsen, kroningen og det etablerte forholdet. Denne kjærlighetsprogresjonen er analog til de fire kjærlighetsstadiene håpet, kysset, omfavnelsen og hengivelsen, som er beskrevet av Ovid rundt Kristi fødsel, og presentert på nytt i Andreas Capellanus De Amore i 1180. Det er foretatt en komparativ analyse av det norske speillokket med 13 andre speillokk med fire galante scener. Det norske speillokket er spesielt detaljrikt ved at det er fremstilt jaktende dyrescener nederst på marken. Tre av de galante scenene på det norske speillokket gjenfinnes på et av speillokkene som er stilt ut i Musée du Louvre (Koechlin 1007), og motivene er i stil så like at det norske speillokket høyst sannsynlig kan tidfestes til samme periode 1310-1320. Sammenligningen av det norske speillokket med de andre speillokkene med fire galante scener, viser at det også er mulig å lese motivene på disse speillokkene i en rekkefølge hvor handlingssekvensen med kjærlighetsprogresjonen går igjen. Det kan tenkes at det siste motivet i handlingssekvensen, det etablerte forholdet, kan ha forekommet i to former: Enten står mannen ved siden av kvinnen, gjerne med en falk på hånden, eller så sitter kvinne og mann ved siden av hverandre. Disse to motivene kan da muligens tenkes å representere henholdsvis et ikke fullbyrdet og fullbyrdet kjærlighetsforhold. Høviske ekteskap på 1100-tallet var i stor grad arrangert, og kjærlighet mellom ektefolk var offisielt fraværende. Begrepet høvisk kjærlighet ble i litteraturen første gang brukt på 1800-tallet for blant annet å beskrive utenomekteskapelige kjærlighetshistorier, som ble gjengitt av trubadurene og i høvisk litteratur. Det skjedde imidlertid en utvikling på 1200-tallet hvor den høviske kurtisen i større grad aksepterte kjærlighetsfølelser mellom kvinne og mann. Det er nærliggende å fortolke det norske speillokkets galante scener i tråd med denne utviklingen, og at de formidler en høvisk kurtise mellom kvinne og mann som uttrykker følelser for hverandre, uten at utroskap nødvendigvis er en del av dette. Med tanke på at speillokket som kunstgjenstand også var en bruksgjenstand presenteres en kort funksjonsanalyse av speillokket. Masteroppgaven har bidratt til registreringen av speillokket i databasen The Gothic Ivories Project , som administreres av The Courtauld Institute of Art. Fortolkningen av speillokkets motiver i form av en handlingssekvens er en original observasjon. Det at kurtisen muligens ender i det som svarer til enten ikke fullbyrdet eller fullbyrdet kjærlighetsforhold, tilfører en tilleggsdimensjon til en slik handlingssekvens. Koechlin 1007 og 1008 i Paris er det eneste eksemplaret hvor både for- og baksiden av speillokket er bevart, og disse viser henholdsvis kurtisen frem til ikke fullbyrdet og fullbyrdet kjærlighetsforhold. En tilsvarende analogi kan trekkes mellom det norske speillokket og Koechlin 1009 i Torino, som i så måte kunne vært sett på som ekvivalenter til for- og bakside av et speillokk. Masteroppgaven har beskrevet det norske speillokket i Kunstindustrimuseet i detalj, bidratt til å gjøre gjenstanden kjent gjennom registrering i The Gothic Ivories Project , sammenlignet speillokket med andre kjent speillokk med fire galante scener og presentert en mulig fortolkning av scenene i form av en handlingssekvens basert på dagens forståelse om utviklingen av kjærlighetsbegrepet frem til 1300-tallet.

A French ivory mirror case from the Middle Ages is exhibited at the National Museum of Art, Architecture and Design in Oslo. The mirror case is carved in relief and depicts four courteous scenes with courting couples. Ramond Koechlin (1924) has called these motives scènes galantes and catalogued the mirror case in Oslo as 1012bis. The mirror case has been mentioned in the annual report of the museum in 1920-21, but otherwise it has not been described in detail. The Norwegian mirror case is especially rich in details with the presentation of chasing animal scenes on the ground. Three of the courteous scenes on the Norwegian mirror case are almost identical to those found on a mirror case exhibited in the Musée du Louvre (Koechlin 1007). The similarity of these motives indicates that the Norwegian mirror case also can be dated to the period 1310-1320. Mirror cases with four courteous scenes do not express any known literary texts, and it has generally been assumed that they merely reflect examples of courteous behavior. In this master thesis 17 pre-iconographic elements of the mirror case in Oslo are described and analyzed in order to understand the elegant behavior of the couple. An arrangement of the connotations of these pictorial elements in a specific order revealed a possible sequence of four courteous stages designated meeting, adoration, crowning and established relationship. These four stages may very well be related to the four antique stages of love presented by Ovid and Capellanus as hope, kiss, embrace and yielding of the whole person. A comparative analysis between the Norwegian mirror case and 13 other mirror cases with four courteous scenes possibly indicates that the same courtship sequences of love stages are expressed. The last stage, the established relationship, seems to occur in two forms: either with the man standing next to the woman, often with a falcon on his hand, or the woman sitting beside the man. These two motives may possibly represent unfulfilled or a fulfilled established relationship, respectively. These two scenes and are found on each side of the complete mirror case at Louvre (Koechlin 1008 and 1007). Similarly, the Tourino (Koechlin 1009) and Oslo mirror cases also may have represented front and back sides, depicting unfulfilled and fulfilled established relationships, respectively. The four scènes galantes on the mirror cases may have mediated a new kind of courtship behavior representative for the first half of the 14th century, probably different from the various aspects of courtly love which were characteristic for the 12th century and described by Capellanus.