Abstract
Fra midten av 1800-tallet til første verdenskrig rømte titusenvis av norske sjømenn fra sine skip i utenlandske havner. I samtiden ble rømningene referert til som rømningsvesenet som om det var en institusjon. I litteraturen om rømningsvesenet – spesielt fra et norsk perspektiv – fremheves særnorske trekk når rømningene skal forklares. Det lave norske hyrenivået sammenlignet med utenlandske skip, den dårlige flåtekvaliteten og forholdene om bord norske skip, norske sjømenn som spesielt utsatt for såkalte "innpiskere" samt rømning som skjult emigrasjon, er de mest vanlige årsaksforklaringene. Hovedhensikten med oppgaven har vært å analysere de eksisterende forklaringene på rømningsvesenet i et komparativt perspektiv for å få en mer robust forståelse av hvorfor sjøfolk rømte fra sine skip i perioden fra 1862 til 1913. Ved å sammenligne rømningstallene og -mønstrene mellom flere nasjoners flåter og sjømenn, mener jeg man kan bekrefte eller utfordre noen av de tradisjonelle rømningsteoriene. To grunnleggende spørsmål har blitt behandlet i oppgaven. 1) Hva drev rømningsvesenet fra norske og utenlandske skip? 2) Rømte norske sjømenn mer enn andre sjøfolk? For å undersøke dette har rømningsmønstrene for norske sjømenn i den kanadiske og britiske flåten blitt sammenlignet, norske sjømenn har blitt sammenlignet med britiske og amerikanske sjømenn i den britiske flåten og den norske flåten har blitt sammenlignet med den britiske og kanadiske flåten. Resultatene av de komparative analysene viser noe uventet at rømningshyppigheten fra den norske flåten var betraktelig mindre enn fra den britiske og kanadiske flåten. Norske sjøfolk var på rømningstoppen i den kanadiske flåten, men skilte seg ikke særskilt ut i den britiske flåten og rømte i liten grad fra den norske flåten. På bakgrunn av blant annet disse funnene konkluderer oppgaven med at enkelte av de tradisjonelle særnorske årsaksforklaringene på rømningsvesenet bør revideres.