Abstract
Vannkraft har hatt stor betydning for Brasils industrielle og økonomiske vekst. Det som har vært bra for majoriteten av befolkningen, har imidlertid ikke vært bra for alle. Flere studier har vist at lokalbefolkningen som blir direkte rammet av utbyggingene har opplevd manglende rettigheter, mangelfulle kompensasjoner og lite oppfølging. Dette er en casestudie av vannkraftverket Monjolinho, som ligger i Rio Passo Fundo mellom de to kommunene Nonoai og Faxinalzinho i Sørvest-Brasil. Vannkraftverket sto ferdig i 2009 etter en åtte år lang utbyggingsprosess. Monjolinho er blitt regnet som vellykket, sammenlignet med andre langt mer kontroversielle vannkraftutbygginger som foregikk samtidig. Alt i løpet av de første intervjuene skjønte jeg imidlertid at det også her fantes store konflikter mellom de rammede, det private kraftselskapet og MAB, den nasjonale organisasjonen for rammede av vannkraftverk i Brasil. Fokuset for oppgaven ble derfor å undersøke hva de ulike aktørene regnet som rettferdig og urettferdig i prosessen, og hvorfor Monjolinho-utbyggingen, på tross av alle konfliktene, likevel ble regnet som et suksessfullt prosjekt. Det teoretiske rammeverket er basert på Schlosbergs teori om miljørettferdighet. I miljørettferdighet beror en rettferdig prosess på: 1) anerkjennelse – hensyn til sosial og kulturell tilhørighet i prosessen: 2) deltagelse – retten til å delta i avgjørelsesprosesser og 3) fordeling – en rettferdig kompensasjon. Oppgaven er basert på et fem måneders langt feltarbeid i Nonoai og Faxinalzinho. Datamaterialet består av 22 intervjuer med aktører som var involvert i utbyggingsprosessen, samt saksdokumenter og artikler fra lokalavisen "Visão da notícia". Hovedargumentet mitt i denne oppgaven er at Monjolinho ble ansett som vellykket fordi forhandlingsprosessen var uten konflikter. Den var imidlertid ikke uten konflikter fordi alle oppfattet prosessen som rettferdig – den var konfliktløs fordi de rammede ikke fikk delta i avgjørelsesprosessene, og dermed ikke fikk ytret sin misnøye. Når man legger Schlosbergs miljørettferdighetsbegrep til grunn, kommer jeg i oppgaven frem til at når det gjelder anerkjennelse ble det ikke tatt hensyn til de rammedes sosiale og kulturelle tilhørighet i prosessen. De rammede ble ikke anerkjent, hverken fra folk utenfra, eller internt – de anså ikke seg selv som en gruppe og kjempet ikke for felles rettigheter i prosessen. Manglende anerkjennelse og deltagelse førte til at kompensasjonen som ble gitt ikke var tilpasset de rammedes leve- og produksjonsmåte. Dette gjenspeiles i at halvparten av familiene endte opp med å selge eiendommen de fikk tildelt.
Hydropower has been of great importance to Brazil's industrial and economic growth. However, what has been beneficial for the majority of the population has not been beneficial for everyone. Several studies have shown that locally small communities who are directly affected by the construction of dams have experienced lack of rights, inadequate compensation and little follow-up. This is a case study of the Monjolinho hydropower plant, located in Rio Passo Fundo between the two municipalities of Nonoai and Faxinalzinho in South-Brazil. The hydropower plant was completed in 2009 after an eight year long construction process. Monjolinho has been considered successful when compared to other far more controversial dam constructions that took place in the same period. However, already during the first interviews I realized that there were major conflicts between the affected people, the private energy company and MAB, the national organization for people adversely affected by hydroelectric power plants in Brazil. The focus of the study has therefore been to investigate what the various actors considered fair and unfair in the process, and why the Monjolinho construction, despite all the conflicts, yet is considered a good project. The theoretical framework is based on Schlosberg's theory on environmental justice. In the theory of environmental justice a fair process depends on the following three principles: 1) recognition – advisement to social and cultural identity in the process: 2) participation – the right to participate in decision-making processes and 3) distribution – a fair compensation. The thesis is based on a five-month long fieldwork in Nonoai and Faxinalzinho. The data consist of 22 interviews with actors that were involved in the construction process, as well as documents and articles from the local newspaper "Noticias da Visao". My main argument in this paper is that Monjolinho was considered successful because the negotiation process was without conflicts. However, it was not without conflict because everyone perceived the process as fair – it was without conflict because the affected people did not participate in the decision-making processes, and therefore they did not express their dissatisfaction. When considering Schlosberg's environmental justice theory, I conclude that when it comes to recognition of the affected peoples' social and cultural background, this was not taken into account during the construction process. The affected local communities were neither recognized by the private company nor by themselves - the affected people did not consider themselves as a group and did not fight for common rights. The consequences of lacking recognition and participation were that the compensation given did not correspond to the affected local communities way of life and production. This is reflected in the fact that half of the families ended up selling the properties that they were given.