Abstract
Sammendrag Politiansattes tillit til kontrollmekanismene Spesialenheten og politiets klageordning Av: Ine Midtun Veileder: Liv Finstad Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, våren 2014 I denne oppgaven tar jeg for meg temaet om politiansattes tillit til kontrollmekanismene som kontrollerer dem, representert ved Spesialenheten for politisaker eksternt og Klageordningen internt. Bakgrunnen for oppgaven er NOU 2009:12, som er en evaluering av kontrollmekanismene for politiet. Her undersøkes det blant annet hvilken tillit publikum har til de nevnte kontrollmekanismene. Som en oppfølging til dette ønsket jeg å finne ut hvordan det stod til med tilliten hos dem kontrollmekanismene er satt til å kontrollere, nemlig de politiansatte selv. Problemstillingen i oppgaven er « Hva påvirker politiansattes tillit til Spesialenheten og politiets klageordning?». Jeg bruker kvalitativ metode for å belyse tema og problemstilling. I den forbindelse har jeg intervjuet et strategisk utvalg på syv politiansatte som har stillinger og tillitsverv som gjør at de trolig har bedre kjennskap til de to kontrollmekanismene enn andre politiansatte. Som et teoretisk utgangspunkt har jeg blant annet sett nærmere på hva som ligger i begrepene tillit, yrkeskultur, normer og prosessrettferdighet. I kapittel fire utdyper jeg teoriene og kobler dem opp mot tema for oppgaven. Spesielt er tillit et gjennomgående tema, og jeg skriver mye om grunnlag for tillit og hva som kan virke positivt eller negativt på tilliten. I kapittel fem har jeg har valgt å presentere funn fra informantene ved å dele materialet inn i fire kategorier. De fire kategoriene er: Organisasjonen, Praksis/gjennomføring, Opplevelser og Konsekvenser/oppfølging. Jeg behandler materialet om Spesialenheten og klageordningen hver for seg. Jeg har gjort dette i et forsøk på å tydeliggjøre likheter og forskjeller mellom de to kontrollmekanismene. Informantene mener at Spesialenheten fremstår som en profesjonell aktør, som er dyktig og kompetent. Det største problemet med Spesialenhetens etterforskning er at det tar for lang tid, noe som kan oppleves som veldig belastende for dem som under etterforskning. Det fremmes ønsker om at Spesialenheten må få tilført mer ressurser. Informantene mener at det er riktig at behandling av klager for mulige kritikkverdige forhold er et arbeidsgiveransvar, og at det derfor burde behandles internt. Det største problemet er at klager følges for dårlig opp av lederne, at man er for dårlig på personalledelse innad i politiet, og at klageordningens potensial for rask korreksjon av uønsket atferd og handlinger ikke blir utnyttet. Ord som kompetent, dyktig og grundig brukes for å beskrive Spesialenheten og deres etterforskning. Om klageordningen sies det at det er for uklare retningslinjer og rom for mye bruk av skjønn, noe som kan føre til at sakene blir ulikt behandlet. Informantene fremhever særlig to punkter hvor begge kontrollmekanismene har rom for forbedring. Det er for lite fokus på råtne eplekasser i forhold til råtne epler , og erfaringer fra saker brukes i for liten grad til læring for å hindre at man gjentar samme feil. Noe jeg har ønsket å undersøke nærmere, er om det er forskjeller i tilliten til Spesialenheten og Klageordningen. Har det betydning for de politiansatte om kontrollen gjøres eksternt eller internt, og hva er i så fall de har best erfaringer med? Det kan se ut til at politiansatte har noe mer tillit til Spesialenheten enn til klageordningen. I oppgaven går jeg inn på mulige årsaker til dette. En leder har flere elementer å ta hensyn til når en klage skal behandles, og kan havne i det Grimen (2009) kaller krysspress, hvor klagebehandleren må ta hensyn til forventninger fra flere aktører som ikke har samme interesser. Under intervjuene kommer det frem at publikums tillit til kontrollmekanismene er viktig også for de politiansatte, og at de ønsker en kontrollform som skaper grunnlag for denne tilliten. Med tanke på at publikums interesser ikke nødvendigvis er sammenfallende med de politiansattes interesser, fremstår dette som et lite paradoks. Hva er det som gjør at de politiansatte tilsynelatende er så opptatt av hva publikum synes? Videre spør jeg om det ligger et instrumentelt eller prinsipielt syn til grunn for det. Noe som kan tale for at det er et instrumentelt syn som ligger til grunn for at informantene fremhever viktigheten av publikums tillit, er at politiet er avhengig av den for at arbeidet skal være meningsfylt. De kan da innlemme publikums interesser i sine egne. Noe som kan tale for et mer prinsipielt syn henger sammen med politiets formål og samfunnsoppgave.