Hide metadata

dc.contributor.authorRosales, Rocio
dc.date.accessioned2014-08-06T22:00:12Z
dc.date.available2014-08-06T22:00:12Z
dc.date.issued2014
dc.identifier.citationRosales, Rocio. Legen som helsearbeider. Er den profesjonelle autonomien truet?. Master thesis, University of Oslo, 2014
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/39730
dc.description.abstractVi har i denne oppgaven sett på legers autonomi både som gruppe og på individuelt nivå. Problemstillingen har vært hvorvidt autonomien med de endringer som har funnet sted i samfunnet og i helsevesenets organisering er endret - eller kanskje til og med blitt en anakronisme. Legeyrket kjennetegnes tradisjonelt av en relativt stor grad av selvstendighet både i det enkelte lege- pasientforholdet, og når leger som profesjonsgruppe organiserer sin tjeneste i samfunnet. Samfunnsendringer, Helseforetaksreformen, Samhandlingsreformen, lovendringer og andre mer økonomidrevne omorganiseringer i mange helseforetak de siste årene, er den bakgrunn hvorpå vi har funnet det interessant å reise spørsmålet om det kan være slik at også legenes posisjon i dette bildet er forandret? Som studenter ved det erfaringsbaserte mastergradsstudiet i helseøkonomi og helseledelse (MHA UiO) og med egen bakgrunn i klinisk hverdag, syntes vi spørsmålet var aktuelt og interessant. Vi valgte å gjennomføre en kvalitativ studie med 3 fokusgruppeintervjuer og gjennomgang av aktuell litteratur for definisjon av begrepet autonomi - en egenskap ved profesjonsyrker som lege, advokat, ingeniør, lektorer og noen få andre. Spørsmålet om profesjonens autonomi i vid forstand kan være truet, er ikke nytt og har vært undersøkt og debattert med noen mellomrom siden legen var en embetsmann. Lovendringer, omorganiseringer og konkurranse om behandlerrollen, har egget til diskusjon og spørsmålet har mest av alt vært stilt av profesjonen selv. Ved forestående og pågående endringer har framtidig rolle syntes uklar, fremmedfølelsen er vekket og man har med rette følt seg truet? Mer enn tap av verdslige privilegier, synes tapet av en selvstendighet i selve yrkesutøvelsen å være i legenes tanker når debatten reises. Gjennomgående kan man hevde at legenes autonomi synes bevart. Historiske endringer som er beskrevet her, har ikke kneblet yrkesgruppen eller gjort den til et redskap – legene som individer og som gruppe har beholdt sin profesjonelle selvstendighet - tyder vår undersøkelse på. Fagkunnskapen har hittil gjort legene suverene i det enkelte pasientforhold og som gruppe besitter profesjonen unik kunnskap som gir tyngde i det offentlige rom og profesjonen styrer fortsatt langt på vei seg selv. Dette synes beskrivende for norske forhold. Deprofesjonalisering er et uttrykk som tidligere er konstruert for å beskrive mekanismen bak en forvitring av profesjonell autonomi. Det innebærer blant annet en uthuling av fagfeltets suverenitet i forhold til den medisinske kunnskap, men dette synes ikke i realiteten å ha funnet sted, så langt. Demokratiseringen av kunnskap gjennom internettet utfordrer legenes suverenitet i forhold til forvaltningen av den – dette vil kanskje ytterligere styrke deres posisjon ved den skjerpelse dette vil medføre, like mye som den truer den. Vi stilte disse forskningsspørsmålene: - På hvilken måte opplever dagens sykehusleger et profesjonelt autonomitap? - Hvordan kan legenes kollektive profesjonelle autonomi bevares under stadig omfattende reformer og omorganiseringer? Analysene av våre fokusgruppesamtaler indikerer at kolleger ikke egentlig synes å føle seg detronisert av til dels dramatiske omorganiseringer i det norske helsevesenet den senere tiden. Problemstillingen opplevdes som absolutt aktuell i gruppediskusjonene, men legene bekymrer seg mer for den kollektive autonomi ved at faglige argumenter i de omveltninger som foregår vanskeligere når fram enn tidligere. Faget synes, som på andre samfunnsarenaer (f eks utdanning og forskning) svekket i forhold til tidligere. I det unike lege-pasientforholdet syntes ikke kollegene at de ble overstyrt - retningslinjer og prosedyrer er faglig begrunnede og kan fravikes når man faglig kan begrunne det. Den utfordrende pasienten som har skaffet seg egen kunnskap oppleves gjennomgående ikke som et problem, men som en ansporing til å bli en bedre profesjonsutøver. Legeforeningen kan bidra til å befeste den profesjonelle autonomien gjennom blant annet et aktivt arbeid for standarder og kunnskapsoppdatering. Allerede eksisterer et initiativ i form av LEIF (legers etterutdanning i fremtiden) og lenge har diskusjonen om resertifisering vært et tema; denne type kvalitets- og tillitsbyggende arbeid vil være den naturlige plattformen for å bevare den profesjonelle autonomien.nor
dc.language.isonor
dc.subjectLegenes
dc.subjectautonomi
dc.subjectprofesjon
dc.subjectspesialisthelsetjenesten
dc.subjectlegekunst
dc.titleLegen som helsearbeider. Er den profesjonelle autonomien truet?nor
dc.titleThe Doctor as Health Worker. Is the Professional Autonomy Threatened?eng
dc.typeMaster thesis
dc.typeGroup thesis
dc.date.updated2014-08-06T22:00:12Z
dc.creator.authorRosales, Rocio
dc.identifier.urnURN:NBN:no-44514
dc.type.documentMasteroppgave
dc.type.documentGruppeoppgave
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/39730/1/-Autonomi-master-endelig-pdf-2-duo-.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata