Abstract
Prinsippet om avtalefrihet har tradisjonelt vært utgangspunktet for fraktavtaler. I takt med endringer i skipsfartsstrukturen har det kommet i stand internasjonale konvensjoner som setter grenser for dette liberalistiske utgangspunktet ved innføringen av et delvis tvingende regelsett. Her utgjør sondringen mellom avtaler om stykkgodstransport og avtaler om befraktning av skip den prinsipielle grensen mellom tvingende regler på den ene siden, og avtalefrihet på den andre siden. Avhandlingen tar i første omgang sikte på å belyse den kommersielle praksisen knyttet til de ulike fraktavtalene, samt å gi en mer enhetlig oversikt over særegenhetene ved disse. Videre søkes det å gi en redegjørelse av den rettslige reguleringen med hovedfokus på det tvingende regelsettet, herunder grensedragningsspørsmålet. Det hele skjer på bakgrunn av et fremtidsperspektiv som avslutningsvis blir vurdert.