Abstract
Hvordan håndterer unge fotballspillere suksess? Nysgjerrighet rundt dette spørsmålet har ledet meg til interessen for den selvbevisste emosjonen stolthet. Hvordan kan opplevelsen av stolthet være en faktor i måten unge fotballspillere håndterer suksess på? Med utgangspunkt i intervjuer med et utvalg juniorspillere (N=13, Alder=18,1 år SD=0,58) fra en norsk Tippeligaklubb, har jeg undersøkt opplevelsen av stolthet. Hvordan beskriver spillerne stolthet, og hvordan tenker spillerne at opplevelsen kan påvirke den videre utviklingen deres? Spillerne forteller at stolthet er følelsen som kommer når de lykkes med noe som er av betydning for dem. Følelsen er en positiv opplevelse, assosiert med glede, velbehag og mestring. Samtidig med de positive assosiasjonene knyttet til stolthet, forteller spillerne om en viktig balansegang, det å ikke bli for stolt. I spillernes beskrivelser kommer det frem to typer av stolthet, autentisk stolthet og hybris. De fleste beskrivelsene av hybris kommer fra hvordan de beskriver at andre spillere agerer. Videre forteller spillerne om konsekvenser av stolthet som kan anses som både positive og negative for videre utvikling. Spillerne trekker frem økt motivasjon, ønske om å gjenskape følelsen, og styrket selvtillit som positive konsekvenser av stolthet. Negative konsekvenser blir omtalt som arroganse, at man begynner å slappe av, en hvilepute, samt mindre sult til å utvikle seg videre. I beskrivelsene av konsekvensene indikerer spillerne en sammenheng mellom autentisk stolthet og de positive konsekvensene, og mellom de negative konsekvensene og hybris. Det er flere likhetstrekk mellom spillernes beskrivelser av stolthet og hovedtendensene i forskningslitteraturen. Stolthet kan best forstås som to typer, uttrykt gjennom autentisk stolthet og hybris (Lewis, 2000; Tracy & Robins, 2007b). Hvordan spillerne tenker at de to typene av stolthet enten kan ha positive eller negative konsekvenser, ligner forskningens forståelse av autentisk stolthet og dens adaptive funksjon, mens hybris anses som maladaptiv og selvdestruktiv (Carver, Sinclair, & Johnson, 2010). Selv med de klare negative assossiasjonene til hybris, både i denne oppgaven og i forskningslitteraturen, bør man samtidig være åpen for at det kan være trekk ved hybris som nødvendigvis ikke alltid trenger å være negativt for utviklingen. Spesielt kan dette være relevant i et miljø preget av stor konkurranse og fokus på å lykkes.