Abstract
I denne avhandlingen undersøker jeg hvordan tre kunstkritikerne har valgt å imøtegå utfordringen ved å formidle og vurdere en utstilling som i stor grad vender seg vekk fra den typiske kulturpublikummer – og i tillegg oppsluker all motstand ved ikke å peke i noen bestemt retning. Jeg undersøker sammenhengen mellom kunstsynene deres og formidlingsstrategiene de velger, og stiller spørsmål om i hvilken grad de lar normer fra sakprosafeltet og kunstfeltet få betydning. Basert på analysefunnene diskuterer jeg ulike syn på demokrati, dannelse, kunnskap og kunst, og forsøker å finne frem til noen forståelser sakprosateorien og kunstfeltet kan benytte som referansepunkter for videre samtaler.