Abstract
I denne studien er Platons lære om det skjønne valgt som tema, fordi det går en forbindelseslinje fra Platons filosofi til den moderne kunstteorien og den moderne estetikken via ordet skjønnhet, og fordi Hans-Georg Gadamer trekker denne forbindelseslinjen helt frem til sin filosofi om forståelse. Studien tar utgangspunkt i det skjønnes funksjon innenfor Platons metafysikk om det skjønnes vesen og fremtredelse, som ettertiden omformuler til en filosofisk estetikk om kunst. Det blir dermed vanskelig å forholde seg til Platons skjønnhetsberep i modernistisk og postmodernistisk kunst og estetikk, hvor dette begrepet ikke finner noen plass. Gadamer rehabiliterer skjønnhetsbegrepet, og fremstiller skjønnhetserfaringen som en sannhetshendelse. Min påstand er at Gadamers rehabilitering gir ny aktualitet til spørsmål om begrepets plass og funksjon innenfor kunstteorien og estetikken. Påstanden drøftes med utgangspunkt i to spørsmål: Hvordan går Platon frem i sin fremstilling av det skjønne som et metafysisk begrep, og åpner Gadamers rehabilitering opp for en forståelsesramme som samsvarer med Platons tenkemåte, eller viser Platons skjønnhetsbegrep utover Gadamers hermeneutiske tankeretning? Platon bruker dialektikken som sin metode når han utvikler en metafysikk om det skjønnes vesen og fremtredelse. Dialektikken gir realitet til det skjønne som et evig gyldig forbilde. Det skjønne tre frem for fornuften som selvinnlysende eller evident. Gadamer tar utgangspunkt i kunstverket for å bestemme forholdet mellom estetikk og hermeneutikk. Han er påvirket av Platons dialektikk og hans tanke om skjønnhet som evidens. Gadamer fremstiller skjønnhetserfaringen som en sannhetshendelse, og setter det menneskelige subjektet inn i et fenomenologisk perspektiv. Både Platon og Gadamer tenker på skjønnhet som evidens. Dette taler for at Gadamers rehabilitering av skjønnhetsbegrepet gir ny aktualitet til spørsmål om begrepets plass og funksjon innenfor kunstteorien og estetikken.