Sammendrag
Kvinner fikk politiske rettigheter i forbindelse med de politiske reformene ved årtusenskiftet i Bahrain. I denne prosessen opprettet Kong Hamad Supreme Council for Women (SCW), et statsfeministisk organ som skulle ledes av hans kone Prinsesse Sabeeka. Bahrain hadde ikke hatt et demokratisk valgt parlament i årene mellom 1973 - 2002. En autoritær statsmakt, sekteriske skillelinjer og sterke patriarkalske strukturer hadde preget samfunnet. Sett ut i fra disse faktorene lå ikke forutsetningene til rette for at kvinner skulle lykkes i den politiske sfæren. SCW hevder at en av deres hovedoppgaver har vært å hjelpe kvinnene forbi hindringene, og inn til deltakelse i den politiske sfæren. Erfaringen fra de siste tolv årene viser at SCW i liten grad har lykkes. Denne oppgaven argumenterer for at SCW ikke setter kvinners politiske utvikling som førsteprioritet, men derimot regimets overordnede politikk: stabilitet og legitimitet. Ved å se forbi patriarkalske strukturer som eneste forklaringsfaktor for hvorfor kvinner ikke lykkes i det politiske rom, drøfter oppgaven faktorer som knytter seg til regimets maktstrategi. Innføringen av statsfeminismen argumenterer jeg for ikke først og fremst handler om kvinners rettigheter og utviklingsmuligheter, men om hvordan regimet på best måte kunne befeste grepet om kvinner i det sivile rom. Etter den nye konstitusjonen i 2002 ble det et behov for regimet å sikre at kvinners politiske utvikling ikke gikk på tvers av regimets overordnede mål. Ved å analysere hvordan et statsfeministisk organ som SCW har arbeidet med å fremme kvinners politiske deltakelse, men på en måte som ikke skader regimets legitimitet eller stabilitet, er dette med på å belyse hvordan regimet søker nye strategier for å befeste sin makt.