Abstract
Det er ingen automatisk sammenheng mellom et klart og et demokratisk språk. Et klart språk må være forståelig for leseren, og være preget av åpenhet fra forfatterens side. Det demokratiske språket må i tillegg legge til rette for demokratisk deltakelse. Demokratisk deltakelse er ikke fremmet av forståelse for saken alene; det kommunikative samspillet mellom deltakerne i en kommunikativ situasjon må også være preget av at deltakerne kommer til orde og blir hørt. I byråkratisk sammenheng kan vi skille mellom hvorvidt den byråkratiske kommunikasjonen ivaretar borgernes forståelse av systemet, og slik gjør dem i stand til å delta i den offentlige debatten på en relevant måte, og hvorvidt kommunikasjonen i byråkratiet legger til rette for dialog mellom de konkrete deltakerne i den konkrete kommunikative situasjonen. Mulighet til deltakelse i den offentlige debatten kan sikres ved at borgerne får forståelse for sin situasjon i relasjon til systemet, og dermed kan gjøre seg opp informerte meninger om hvordan systemet bør være. Dialog i konkrete situasjoner kan sikres ved at man som skribent er seg bevisst hvem man skriver til, og jobber med å tilpasse språk og innhold til den tenkte leseren. Det holder imidlertid ikke bare å forenkle språket i slik grad at det blir forståelig. Man må også være lydhør for leserens definisjon av sin egen situasjon ved å ikke påtvinge en spesiell tolkning. Eksempelvis bør man i byråkratiet være forsiktig med å definere om et vedtak skal oppleves positivt eller negativt. I tillegg må teksten legge til rette for at leseren kan respondere relevant, for eksempel ved å gjøre det eksplisitt hvilke krav som gjelder for et relevant tilsvar. Denne analysen av klarspråkprosjektet i NAV viser hvordan det demokratiske potensialet i et klarspråkprosjekt kan begrenses av en utilstrekkelig forståelse av sammenhengen mellom språk og demokrati. Ved å rette klarspråkprosjektet mot sluttproduktet, nemlig ordlyden i brevene som beskriver regelverk og sammenhenger i NAV, får man ikke tatt tak i tekstlige produksjonsforhold som i utgangspunktet kan være til hinder for en lydhør og dynamisk kommunikasjon mellom NAV og brukerne. Vi ser også at dette er problemer som informantene først blir klar over etter at de gang på gang har blitt språklig begrenset av tekniske løsinger og mangelfulle omkringliggende tekster. På spørsmålet Oppfyller NAVs klarspråkede arbeidsavklaringspengebrev sitt demokratiske potensial? blir derfor svaret: I stor grad, men potensialet begrenses mye av at klarspråkdiskursen, ledet av Språkrådet og Difi, er preget av et snevert språksyn og en begrenset forståelse for det demokratiske potensialet i språket.