Abstract
Årsskiftet 2005/2006 innførte russiske veterinærmyndigheter importstans på all fersk laks og ørret fra Norge. Dette skjedde etter en mangeårig periode med vekst i importen av norsk oppdrettet laks og ørret. Begrunnelsen som ble gitt av de russiske myndighetene var at det var for høye verdier av tungmetaller i fisken, og at importen ble stanset for å sikre den russiske befolkningens matsikkerhet. Denne påstanden ble raskt tilbakevist av Mattilsynet og uavhengige europeiske laboratorier. Norge er imidlertid ikke det eneste landet som har blitt utsatt for denne formen for importstans. En hel rekke land som eksporterer matvarer til Russland har vært gjennom så å si det samme scenariet. Også i disse tilfellene har importstansene offisielt blitt begrunnet med beskyttelse av matsikkerhet, men det er lite vitenskapelige bevis for dette argumentet. Så hva var den egentlige grunnen til at russerne stanset importen? Denne oppgaven søker å svare på nettopp dette. Gjennom bruk av stiavhengighetsteori, og ved analyse av både importstansen i 2005/2006, og flere tilsvarende svakt begrunnede importstanser på matprodukter fra andre eksporterende land, gir oppgaven et godt innblikk i Russlands bruk av denne formen for ikke-tarrifær handelshindring. Videre bringer bruken av stiavhengighetsteori en del interessante analyseverktøy med seg. Oppgaven søker å utnytte disse for å få en forståelse av hvorfor og hvordan denne formen for importstans har blitt til, men også hvorfor og hvordan den har utviklet seg. Til slutt gir bruken av stiavhengighetsteori et innblikk i hva som eventuelt må til for at disse importstansene skal endres eller opphøre.