| dc.description.abstract | Bakgrunn: Intervensjonsradiologi er et spesialområde innen radiologi der man ved hjelp av bildeveiledning, nåler og katetre kan behandle sykdommer i blodårer og organer eller hente ut prøver av vev eller væsker. Opplæring i intervensjonsradiologi følger i dag mester-svenn prinsippet. I Norge er det ingen formelle krav til utdanningen. Utviklingen i helsevesenet går mot økende krav til dokumentasjon av kompetanse og systematisk kvalitetsarbeid. Oppgaven søker å belyse hvordan det er arbeidet for å sikre og heve kvaliteten innen intervensjonsradiologi nasjonalt og internasjonalt. Problemstilling: På hvilke måter er det arbeidet for å sikre og heve kvaliteten innen intervensjonsradiologi nasjonalt og internasjonalt? To spesifikke spørsmål blir belyst: Hvilke standarder og retningslinjer finnes for utdanning og sertifisering innen intervensjonsradiologi? Hvilke former for kvalitetsarbeid innen fagfeltet intervensjonsradiologi er det rapportert om i litteraturen? Materiale og metode: Søk i PubMed og Cochrane library og hjemmesidene til ulike nasjonale intervensjonsradiologiske miljøer ble benyttet. Resultater: All gjennomgått litteratur og annen dokumentasjon fra Europa, Oceania og USA legger til grunn at omfattende radiologisk kompetanse er basis for intervensjonsradiologi. Utdanning i intervensjonsradiologi fører fram til hovedspesialitet i radiologi og grenspesialitet i intervensjonsradiologi. Ulikhetene mellom land reflekterer kun forskjellige regler for spesialisering, og ikke grunnleggende forskjeller i måte å forstå den nære sammenhengen mellom radiologi og intervensjonsradiologi. I mange land, men ikke i Norge, fins en målbeskrivelse for utdanning i intervensjonsradiologi. Den europeiske intervensjonsradiologiske foreningen (CIRSE) har laget en detaljert læreplan. I USA og Storbritannia må utdanningskandidaten gjennom utdanningsmoduler, prosedyrelister og eksamen dokumentere kompetanse i klinisk medisin, radiologi og intervensjonsradiologi. Litteraturen gir anbefaling om at følgende parametere bør inngå i kvalitetsarbeid knyttet til enkeltprosedyrer: 1) Hensiktsmessighet. 2) Sikkerhet og efficacy (teknisk og klinisk resultat, komplikasjoner). 3) Evaluering av indikatorterskler for den spesifikke prosedyren. Kontinuerlig innsamling av data fra prosedyrene og bruk av ekstern og intern benchmarking er nødvendig for å oppnå høy kvalitet. Nytten av sjekklister er dokumentert. Konklusjon: Det er stor variasjon når det gjelder formalisering av utdanningen fra strukturert utdanning med detaljert målbeskrivelse og avsluttende eksamen (Storbritannia) til ingen formalia (Norge). For å bedre og videreutvikle pasientbehandlingen, bør utdanningen i intervensjonsradiologi i Norge styrkes med formelle krav. CIRSE sin læreplan er en god mal for innholdet i utdanningen som bør avsluttes med bestått europeisk eksamen (EBIR). For å sikre kvalitet i pasientbehandlingen bør intervensjonsradiologi bli en grenspesialitet under radiologi, uavhengig av om dagens spesialitetsstruktur endres eller ikke. Det foreslås en «4+2» modell der de første fire årene gir generell radiologisk kompetanse, mens de to siste årene vies intervensjonsradiologi. Lignende ordning fins i en rekke land. Løsningen ivaretar behovet for både bredde- og dybdekompetanse, som er særlig viktig i Norge med landets geografi, spredte bosetning og sykehusstruktur. Systematisk kvalitetsarbeid krever kontinuerlig dataregistrering. Data fra hver prosedyre må som et minimum omfatte indikasjon, teknisk og klinisk suksess, samt komplikasjoner. Egnede kvalitetsindikatorer for ulike prosedyrer er beskrevet i litteraturen. Sjekklister bør innføres i alle enheter som driver intervensjonsradiologisk virksomhet. | nor |