Sykepleieres erfaring med god brukermedvirkning i møte med etniske minoriteter innen rammene av psykisk helsearbeid

Abstract

Bakgrunn: Innen flerkulturell kompetanseheving er det et økende fokus på profesjonsutøveres egne holdninger og forutsetninger for å kunne se det andre mennesket og gjenkjenne felles menneskelige prosesser. Samtidig vektlegges brukermedvirkning som retningsgivende begrep for psykisk helsearbeid generelt Hensikt: Det er ønskelig å identifisere faglige kjennetegn som kan knyttes til de situasjonene innen klinisk praksis, der sykepleiere synes de selv erfarer god brukermedvirkning i møte med minoritetspasientene. Metode og analyse: Datainnsamling er basert på fem intervjuer der sykepleierne innledet med å fortelle en eller to historier der hun syntes hun lyktes med god brukermedvirkning. Giorgis deskriptive fenomenologiske metode er benyttet for analyse. Resultater: Tillit og relasjon er bærende for god brukermedvirkning. Resultatene fremstilles som en kronologi fra der forutsetningene for tillit etableres. Utgangspunktet er at sykepleieren anerkjenner at familien er den naturlige omsorgsinstans (1). Familien er enten avgjørende tilstede eller smertefullt fraværende i pasientens liv. For å komme i posisjon må derfor sykepleieren transformere seg fra å være en systemrepresentant til å bli en naturlig del av pasientens opplevde nære nettverk (2). Forutsetningen for transformasjonen er opparbeidelse av tillit og fortrolighet. Sykepleieren er i denne prosessen ikke redd for å bryte behandlingstradisjoner. Hun inngår i det henseende en særegen relasjon der hun fremstår som en del av pasientens utvidede familie. Sykepleieren utviser respekt for det ennå ikke forståtte. Hun vektlegger ikke etnisitet men velger å forstå pasienten som nær og begripelig. Brukermedvirkningens mål er at pasienten blir det sterke levende vesenet i den gode hverdagen (3) Teori: Funnene diskuteres opp mot aktuelle teoretikere som Luhmann, de Boer og Barker. Konklusjon: Sykepleierne i studien benytter seg av metoder for medvirkning som baserer seg på at pasienten eier og videreformidler kompetansen om sitt eget liv. Når sykepleieren ikke vektlegger etnisitet men heller velger å se pasienten som nær og forståelig, gjør sykepleieren en nødvendig seleksjon i en mulig overveldende kulturkompleksitet. Slik skaper hun egen håndterbarhet, vilje, mot og tillit til å stå i usikkerhet. Studien tyder på at grunnleggende relasjonskompetanse delvis kan kompensere for manglende kulturkjennskap og ferdighetstrening i møte med etniske minoriteter. Et større fokus på relasjonskompetanse i grunnutdanningen til sykepleiere, kan gi et godt bidrag til utvikling av god performativ kulturkompetanse som i tillegg er uavhengig av spesifikk etnisk kontekst.

Oppgaven har en revidert versjon hvor kapittellstrukturen er rettet.

Background: Concerning cross cultural competence, there is an increasing focus on professional practitioners' own attitudes and prerequisites to be able to acknowledge the other person and recognize shared human processes. In addition is user involvement an important guideline term for mental health care in general. Purpose: It is desirable to identify professional characteristics that relate to situations in clinical practice where nurses experience good user involvement of immigrant patients. Method: Data collection is based on five interviews with nurses who set off with telling one or two stories where they found they had experienced good user involvement Analysis: Giorgi 's phenomenological method was used for analysis. Results: Trust and the relationship itself anchor good user interaction. The results are presented as a chronology that starts at the moment when trust is established. The starting point is that the nurse recognizes that the family is the natural unit of care (1). The family is either essentially present or painfully absent in the patient's life. To get in position the nurse must transform herself from being a system representative to becoming a natural part of the patient s experienced close network (2). The prerequisite for the transformation is obtaining trust and confidentiality. In this process of building trust, the nurse is not afraid to break traditional approaches to treatment. In that regard she engages in a distinctive relationship in which she presents herself as a part of the patient's extended family. The nurse demonstrates respect for what it is not yet understood. She does not emphasize ethnicity, but choose to consider the patient as close and intelligible. The objective of user involvement is attaining the strong, living being, and the experience of a good everyday life (3) Theory: The findings are discussed on the basis of contemporary theorists such as Luhmann, de Boer and Barker. Conclusion: The nurses in the study make use of methods of involvement based on the patients owning and disclosing expertise about their own lives. When the nurse does not emphasize ethnicity but rather chooses to see the patient as close and intelligible, the nurse deliberately reduces a potentially overwhelming cultural complexity. Thus she creates her own manageability, determination, courage and confidence in the face of uncertainty. The study suggests that basic relational skills, can partially compensate for a lack of cultural awareness and skill training to meet ethnic minorities. A greater focus on relationship skills in basic education of nurses, can contribute significantly to the development of good performative cultural competence, which is also independent of specific ethnic context.

The thesis has a revised version where the structure of the chapters is corrected.