Abstract
Joachim Triers film Oslo, 31. august (2011) er en adaptasjon av den franske romanen Le feu follet (Pierre Drieu la Rochelle 1931). Oppgaven har som mål å undersøke filmen i lys av Linda Hutcheons kontekstorienterte adaptasjonsteori. Innfallsvinkelen er stedets betydning i Oslo, 31. august.
I første omgang sammenligner jeg formelle sider ved film og forelegg. Ved hjelp av Mikhail Bakhtins kronotopbegrep viser jeg hvordan narratologien, samt hovedpersonens følelser, er nært knyttet til opplevelsen av tid og sted i både forelegget og den norske adaptasjonen. En avgjørende likhet mellom de to verkene er at historiens spenning og utløsende faktor er bygget opp rundt terskelkronotopen. En avgjørende forskjell er at den kronotopiske identiteten har blitt en integrert del av tematikken i Oslo, 31. august, der spesielt idyllens kronotop har blitt mer fremtredende.
I andre omgang undersøker jeg adaptasjonens intertekstuelle og kontekstuelle aspekter. Her diskuterer jeg spesielt hvordan stedstematikken fører med seg en dobbeltkommunikasjon. Det fremhever et særtrekk ved fiksjonsuniverset, et spesielt selvrefleksivt miljø, samtidig som det viser til selve adaptasjonssituasjonen og motivene for å adaptere. Ved å drøfte dobbeltkommunikasjonen og undersøke dens effekter på norske og utenlandske anmeldelser av filmen, belyser jeg hvordan fiksjonens kronotoper er nært knyttet til virkelighetens kronotoper – sammensmeltingen av sted og tid er en bevegelig størrelse som får sin mening i en kulturell kontekst.