Abstract
Oppgaven er en retorisk analyse av Arild Linnebergs essay ” Over-tale. Killing an Arab = ? Om domstalen som litteratur og litteraturen som domstale: Albert Camus’ roman Den fremmede”, utgitt i Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett på Gyldendal Norsk Forlag i 2007. Med utgangspunkt i den franske forfatteren Albert Camus’ debutroman, Den fremmede argumenterer Linneberg for innføringen av en litteraturvitenskapelig språkforståelse i jussen, og i forlengelsen av dette, et tverrfaglig samarbeid mellom litteratur- og rettsvitenskap i norsk akademia.
Det første kapittelet er viet presentasjon av problemstillingen, tekstgrunnlaget og forskningsområdet litteratur og rett. Deretter følger et metodekapittel som gir en innføring i begrepene jeg benytter meg av i analysen, før oppgaven plasseres innenfor en vitenskapsretorisk forskningstradisjon. De retoriske bevismidlene ethos, pathos, logos og spesifikke kriterier knyttet til tverrvitenskapelighet belyses og diskuteres. Deretter analyserer jeg Linnebergs essay ut fra sjanger, stil, retorisk situasjon og begrepene omtalt i metodekapittelet, og jeg viser hvordan han formidler forskningsdisiplinen juss og litteratur overfor sitt retoriske publikum som består av jurister og litteraturvitere. Hvilke forutsetninger som ligger til grunn for hans forståelse av forskningsområdet berøres også. Til sist problematiserer og diskuterer jeg forholdet mellom litteratur, juridiske tekster, språk og virkelighet. Sentralt i diskusjonen står Linnebergs påstand om at ”domstalen er fiksjon” og argumentering for bruk av litteraturvitenskapelige metoder på juridiske tekster.
Avslutningsvis diskuterer jeg hvorvidt teksten er retorisk vellykket eller ikke sin argumentasjon for et tverrvitenskapelig samarbeid på bakgrunn av funnene i analysen. Det viser seg at Linneberg i stor grad henvender seg til sine egne fagfeller, og at teksten ikke er retorisk hensiktsmessig med tanke på å overbevise hele hans retoriske publikum. Mye tyder på at teksten er lite hensiktsmessig sammensatt for å danne en ny fagdisiplin, og at form og innhold vanskelig lar seg forene.