Abstract
Den 23. August 1939 inngikk Sovjetunionen ikkeangrepspakt med det nazistiske Tyskland. Pakten ga Hitler frie tøyler til å gå til krig mot Polen, noe han gjorde litt over en uke senere. 17. september marsjerte sovjetiske tropper inn i Øst-Polen med tysk velsignelse. I november samme år angrep Sovjetunionen Finland. Den norske arbeiderbevegelsen var rystet i grunnvollene. «Nazikommunisme» ble et vanlig skjellsord for å betegne Sovjetunionens nye linje. Sovjets utenrikspolitikk i disse månedene, som markerte starten på Andre verdenskrig i Europa, kom til å endre Arbeiderpartiets syn på Sovjetunionen. «Arbeiderstaten» i øst hadde for mange arbeiderpartifolk stått som et sosialistisk foregangsland og et bolverk mot stormaktskrig og fascisme. Slike forestillinger smuldret vekk i 1939-40. For første gang tok Arbeiderpartiet klart og entydig avstand fra Sovjetunionen, en stat partiet tidligere hadde identifisert seg tett med.
Tema for denne oppgaven er holdningene i Arbeiderpartiet til Sovjetunionen i perioden fra 23. august 1939 til 9. april 1940. Oppgaven gjennomgår ordskiftet i og rundt Arbeiderpartiet, med partiets sentrale presseorganer som hovedkilder.
Ved siden av å gjennomgå reaksjonene på Sovjets utenrikspolitikk belyser oppgaven hvordan situasjonen fremprovoserte nytenkning i Arbeiderpartiet om Sovjetunionen som stormakt, samfunnsprosjekt og ideologisk referansepunkt. Flere forklaringsmodeller for Sovjets utvikling gjennomgås. I tillegg fremheves det at en ny ideologisk tendens, «totalitarismeperspektivet», fikk gjennomslag på sentralt hold i Arbeiderpartiet. Dette perspektivet vektla likhetene fremfor forskjellene mellom kommunisme og fascisme, og tegnet et grunnleggende skille mellom liberale demokratier og totalitære diktaturer. «Totalitær» og «nazikommunistisk» ble i denne tiden vanlige begreper for å understreke sovjetkommunismens likhetstrekk med fascismen.