Original version
Maal og Minne. 2011 (1), 65-86
Abstract
Norsk tillater konstruksjoner der modalverba ville, måtte, skulle, kunne og burde står som eneste verb med et retningsadverbial som utfylling, jf. han vil hjem nå. I denne artikkelen viser vi at selv om det er et nært forhold mellom denne konstruksjonen og den tilsvarende med et etterfølgende infinitt verb, som han vil dra hjem nå, er det klare forskjeller både i hvor hyppig de to konstruksjonene forekommer, og i hvilke modalverb som kan opptre i dem. Vi gir en semantisk analyse av verba og de to konstruksjonene som langt på vei gjør rede for forskjellene i frekvens mellom verba i konstruksjonen uten infinitt. Analysen gjør også rede for noen særegenheter ved verbet kunne brukt med retningsadverbial og for det forholdet at hun vil til Oslo er helt akseptabel norsk, mens hun vil fra Oslo ikke er det. Til slutt i artikkelen gir vi en konstruksjonsgrammatisk analyse av forholdet mellom konstruksjonstypen uten etterfølgende infinitt verb og konstruksjonstypen med infinitt verb.