| dc.description.abstract | Denne oppgaven har som hensikt å undersøke det norske institusjonsteatrets rolle som kunstprodusent i dagens samfunn. Institusjonsteater er her forstått; som et etablert teater i et teaterbygg, mottaker av offentlig støtte, som er en del av den nasjonale kulturpolitikken. Jeg har undersøkt Nationaltheatret i et historiske, organisatorisk og kulturpolitisk perspektiv for å finne ut hvilke rammer institusjonsteatret produserer kunst under, og hva disse rammene gjør med teatret som kunstprodusent. I det historisk perspektivet går jeg tilbake til teatrets opprinnelse i det humanistiske teater i renessansen, og ser hvordan teaterinstitusjonen vokste frem i en differensiering og spesialiseringsprosess, og oppstod som et eget delområde i det moderne samfunn på 1800-tallet. Teatret var en identitetskapere for det sterke borgerskapet. På dette grunnlaget ble de norske institusjonsteatrene etablert ca 1850. De norske institusjonsteatrene oppstod som: borgerlige teater, litterære teater, ensemble og regiteater, med et romantisk kunstsyn - slik institusjonsteatrene fremstår i dag. I det organisatoriske perspektivet kan vi se at Nationaltheatret, som mottaker av offentlig støtte, står ovenfor omfattende mål og krav fra staten. Målsettingene og kravene som staten stiller er diffuse og motstridige. Nationaltheatrets strategi for å oppnå målsettingene og kravene, er preget av en balansegang mellom økonomiske og kunstneriske avveininger. I det kulturpolitiske perspektivet ser vi at det norske institusjonsteatret skulle ha vansker med å etablere seg i samfunnet, da de ikke var bærekraftige som private organisasjoner i markedet. I 1936, etter en lang kamp, ble de tildelt offentlige midler, under en parole om at de skulle være folkedannende institusjoner - for alle i samfunnet. Siden dette har staten tatt et sterkere og sterkere ansvar for institusjonene, i form av økte midler, krav og målsettinger. Når det historiske, organisatoriske og kulturpolitiske perspektivet møtes oppstår det et kollisjonsfelt, mellom de kulturpolitiske krav og målsettinger, organisatoriske forhold, og institusjonsteatrenes kunstsyn og identitet. Institusjonsteatret rolle som kunstprodusent er en balansekunst mellom økonomiske og kunstneriske avveininger, mellom målsettinger, krav og legitimitet. Noe som gjør at de er diffuse identitetskapere i samfunnet. | nor |