Hide metadata

dc.date.accessioned2013-11-14T11:07:34Z
dc.date.available2013-11-14T11:07:34Z
dc.date.issued2013en_US
dc.date.submitted2013-07-01en_US
dc.identifier.citationGustavsen, Margrete Ragnhild Janson. Standardisert individualisering . Masteroppgave, University of Oslo, 2013en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/37645
dc.description.abstractTemaet for denne oppgaven er unge voksne i Oslo beskrevet i lys av ulike teorier om individualisering, da særlig de såkalte samtidsdiagnosene fra Anthony Giddens, Ulrich Beck og Zygmunt Bauman. Mer spesifikt handler den om overgangen fra ungdom til ung voksen, og de unge voksnes syn på egne framtidsutsikter, og hvordan dette kan forklares i et individualiseringsperspektiv. I oppgaven forsøker jeg å svare på hvordan en gruppe unge voksne gjør løsrivelsen fra foreldrehjemmet, starter arbeidet med å finne sin voksne identitet, og hvordan de takler de ulike usikkerhetsmomentene de opplever når de skal begynne med utdanning og yrkesliv. Datamaterialet oppgaven er skrevet på grunnlag av, består av 34 semistrukturerte intervjuer med en gruppe unge voksne fra Oslo som nylig har avsluttet videregående skole. Informantene er trukket fra respondentmassen til den tredje runden i NOVAs LUNO-undersøkelse, og er en del av oppfølgingsprosjektet «Young Perspectives». Individualiseringsteoriene omhandler visse samfunnsprosesser som antas å ha løst opp i tradisjonelle institusjoner som familie og klasse, og gjort individet til den viktige grunnsteinen i samfunnet, mens gruppetilhørigheten mister sin relevans. Ung voksen-perioden er en relativt ny fase i livsløpet. Det moderne arbeidslivets krav til utdanning og læring gjør at utviklingen av en voksenidentitet, og tilværelse, forlenges, og skaper dermed dette rommet mellom ungdom og «ferdig» voksen. Individualiseringen av samfunnet kan observeres i mange sammenhenger, men dette bruddet med den «gamle moderniteten» eksisterer sammen med en forbløffende kontinuitet i livssjanser. For mye fokus på endringstendenser og for lite på kontinuitet har vært en utbredt kritikk mot samtidsdiagnosene fra forskere på sosial reproduksjon. Andy Furlong og Fred Cartmel(2007[1997]), to av de fremste forskerne på unge voksne, har med utgangspunkt i dette paradokset lansert en hypotese om individualiseringen som epistemologisk feilslutning. Hypotesen går ut på at individualiseringen i mye større grad har forandret folks oppfattelse av samfunnet, enn den har endret de objektive realitetene. Jeg har i denne oppgaven forsøkt å se både informantenes verdier og praksis i dette perspektivet. Den større fortellingen jeg fant, om hvordan informantene gjør overgangen fra ungdom til ung voksen, er i stor grad fortellingen om individualisering. Individualiseringen har ført til at det har oppstått en rekke nye normer for hvordan man ideelt sett skal bli og være ung voksen. Et eksempel på nye normer er friåret. Blant mine informanter er det bare noen få som ikke har tatt et slikt år. Av dem igjen er det bare én som ikke vurderte dette sterkt. Friåret er en del av en større fortelling som for mine informanter strekker seg lang utover dette året, om konstant læring og selvutvikling. Dette fremstår til en viss grad som moralske forpliktelser. Tvetydigheten i at individualiseringen både løser opp konvensjoner på den ene siden, og skaper nye på den andre, har jeg gitt navnet standardisert individualisering. På tross av et felles individualisert narrativ og en individualisert virkelighetsforståelse er det ikke slik at det individualiserte verdisettet følges i praksis. Nettopp der de avviker fra individualisert praksis ser man forskjeller mellom unge voksne med forskjellig sosial bakgrunn og kjønn. De kanskje viktigste forskjellene handler om hvordan informantene forholder seg til utdanning, deres relasjoner til de nærmeste. De sosialt strukturerte valgene kan gi unge voksne fra høyere middelklasse fordeler i arbeidsmarkedet senere. Informantene rapporterer alle om betydelig usikkerhet og følelse av at det er mange muligheter for å feile i valgene man tar, og at det kan få store konsekvenser hvis man ikke gjør det riktige valget. Dette kommer tydelig frem når de snakker om sine fremtidsplaner, som omtales i risikoterminologi, som «satse på», «ta sjansen på», og «prøve på». Imidlertid oppleves ikke denne risikoen likt uavhengig av sosial bakgrunn og kjønn, og disse ulikhetene har blitt til en empirisk basert typologi. Det er et mønster hvor de som sliter minst med følelsen av personlig risiko i denne fasen, og tar de tilsynelatende største sjansene, med tilsvarende mulighet til gevinst, er de med foreldre med høy klassetilhørighet. Det er i mitt materiale støtte for at det finnes noen av de sosialt reproduserende mekanismene Furlong og Cartmel (2007) beskriver, også blant mine informanter i Oslo. Likevel finner jeg at de har en større forståelse av samfunnsstrukturer enn teorien om den epistemologiske feilslutningen forutsetter. Individualiseringen fremstår, for mine informanter, like mye som et verdisett, som virkelighetsbeskrivelse.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleStandardisert individualisering : Unge voksne i Oslo mellom verdier og valgen_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2013-11-12en_US
dc.creator.authorGustavsen, Margrete Ragnhild Jansonen_US
dc.subject.nsiVDP::200en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Gustavsen, Margrete Ragnhild Janson&rft.title=Standardisert individualisering &rft.inst=University of Oslo&rft.date=2013&rft.degree=Masteroppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-39472
dc.type.documentMasteroppgaveen_US
dc.identifier.duo183510en_US
dc.contributor.supervisorTorben Hviid Nielsenen_US
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/37645/1/Gustavsen.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata