Abstract
Hensikt: Å forstå erkjennelse av problematisk spilladferd som fenomen. Design: Deskriptiv fenomenologisk metode ble benyttet. Utvalg: Et hensiktsmessig utvalg best på fem mannlige spillere, som nylig hadde søkt behandling. Metode: Intervjuer ble tatt opp på digital lydfil, transkribert, og så kodet og analysert. Resultater: 3 overordnede erkjennelsestyper basert på grad av kontinuitet i erkjennelse kom frem av dataene: (1) hel-erkjennende som erkjenner problem(nåtid), eget ansvar for endring(fremtid) og eget ansvar for tidligere atferd(fortid), (2) del-erkjennende som erkjenner problem(nåtid) og erkjenner eget ansvar for endring(fremtid), men ikke ansvar for tidligere atferd, (3) ikke-erkjennende som kan erkjenne problem(nåtid), men som ikke erkjenner eget ansvar for verken endring eller tidligere atferd. Konklusjoner: Studien viser at erkjennelse av ansvar må i tillegg til erkjennelse av ansvar for handlinger og tanker i fortid og fremtid, annerkjenne nåtiden. Studien kan danne grunnlag for en attribusjonsmodell for ansvar som har mer forskrivende klinisk verdi enn det som tidligere har vært vist.
Objective: To better understand the phenomena of acknowledging responsibility for having a gambling problem. Design: A descriptive phenomenological study. Sample: A purposive sample of five male problem gamblers who had recently saught treatment. Method: In-depth interviews were audio-recorded, transcribed, coded and analyzed. Results: 3 higher order types of acknowledgment were identified based on degrees of continuity of acknowledgment within the data: (1) fully-acknowledging of problem (present), personal responsibility for change (future) and personal responsibility for past behavior (past), (2) partially-acknowledging of problem (present) and acknowledging responsibility for change (future), but not responsibility for past behavior (no-past), and (3) non-acknowledgning, who can acknowledge problem (present), but does not acknowledge personal responsibility for either change or past behavior (no past/no future). Conclusions: This study shows that in addition to acknowledging responsibility for past behavior and future change, acknowledgment must include the present time. These findings may form the base for an attribution model of responsibility that has greater prescriptive value than existing models.