Betydningen av symptombildet ved ekte schizofrenier og schizofreniforme psykoser : Gjensyn med Langfeldt

Abstract

Gabriel Langfeldt hevdet i 1937, ut fra symptombildet i akuttfasen, å kunne differensiere schizofreniene i en gruppe bestående av kjerne-schizofrenier med dårlig prognose og en mindre gruppe schizofreni-aktige tilstander med stor sannsynlighet for spontan remisjon. Han beskrev tilstandsbildene som Ekte Schizofreni og Schizofreniforme Psykoser. Disse kliniske konstruktene blir vurdert og diskutert i oppgaven. Det blir belyst mot hvilket psykopatologiske bakteppe konstruktene ble utviklet. Langfeldts vektlegging av depersonalisasjon som et sentralt symptom ved Ekte Schizofreni diskuteres. Hans depersonalisasjonsbegrep vurderes å være for svakt definert, for inkluderende og uten nødvendige avgrensninger overfor andre fenomener, men også å beskrive fenomenologisk viktige aspekter ved schizofreni. Det blir vist at det foreligger en kontinuitet fra Langfeldts arbeider til nyere norsk begrepsbruk om depersonalisasjon og schizofreni. Langfeldts schizofreniforme kasi blir i oppgaven tentativt rediagnostisert i henhold til DSM-IV. Rediagnostiseringen indikerer at disse kasi utgjorde en heterogen samling tilstandsbilder, hvorav de fleste var affektive forstyrrelser. Det blir derfor konkludert med at Langfeldt med de Schizofreniforme Psykoser ikke beskrev et schizofreni-aktig klinisk syndrom med god prognose. Selv om Langfeldts kliniske konstrukter ikke har tålt tidens tann påviste han med sitt arbeid at psykotiske pasienter som var vurdert å ha dårlig prognose likevel hadde remisjon. Dette skapte erkjennelse for at remisjon forekommer i pasientgrupper hvor dette ikke er forventet. Han tydeliggjorde også viktigheten av differensiert konseptualisering for psykotiske pasienter med et sannsynlig remisjonspotensiale fra de med betydelig risiko for et kronisk forløp, og belyste med dette problemstillinger som stadig er dagsaktuelle.