| dc.description.abstract | I denne oppgaven foretar jeg en litterær analyse av Kirsten Hammans roman En dråbe i havet (2008). Analysen diskuterer en kvinnelig identitetskrise som settes i sammenheng med globale endringsprosesser, og en postmoderne ironi knyttet til en populær postfeministisk sjargong. Fordi romanen er vanskelig å plassere i en bestemt sjanger, diskuterer jeg i første del hvordan forfatteren leker med sjangerkonvensjoner, og bruker trekk fra chick lit sjangeren til å skape en ironisk, og original roman. Chick lit sjangeren er igjen forbundet med en populær forståelse av postfeminisme, og jeg argumenterer for at romanen kan leses som en postfeministisk omvendt chick lit roman.
Den tematiske analysen er delt i to kapitler der jeg argumenterer for at hovedpersonens identitet er performativ, og i stor grad påvirket av idealiserte, mediakonstruerte bilder av en feminin, utopisk kvinnerolle. Romanen utforsker en ustabil feminin identitet i et postfeministisk, postmoderne forbrukersamfunn, og eksperimenterer med hva slags konsekvenser dette kan få for vår virkelighetsoppfatning. Videre viser jeg hvordan den performative kjønnsrollen også er knyttet til en global utvikling, et kosmopolitisk nestekjærlighetsprosjekt, og et personlig ønske om en meningsfylt livspolitikk. Underveis i romanen utvikles en økende uro mellom hovedpersonens to identitetsprosjekter, med familie – og kvinnerollen på den ene siden, og ønske om en livspolitikk på den andre. Jeg viser hvordan Hammann bruker sjangertrekk fra både fra chick lit, og science fiction litteratur, og hvordan sammenkoblingen av disse to sjangrene legger grunnlaget for to motsetningsfylte identitetsprosjekter i romanen, og for at kollisjonen mellom disse skaper en identitetskrise og et sammenbrudd hos hovedpersonen Mette.
Hovedpersonens identitetsprosjekt er knyttet til en senmoderne identitetskrise, og oppgaven tar derfor teoretisk utgangspunkt i sosiologene som Anthony Giddens’ og Zygmunt Baumans samtidsdiagnoser og beskrivelser av den senmoderne verden. Problematiseringen av kjønn, identitet, og postfeminisme gjør at oppgaven også baserer seg på teoretikere som Judith Butler, Rosalind Gill, Stephanie Harzewski og Ann Brooks.
I siste kapittel fortar jeg en estetisk analyse der jeg undersøker romanens fortellerposisjon og bruken av ironi. Jeg argumenterer for at Kirsten Hammann kobler en fri indirekte diskurs med postmoderne ironi, og benytter meg av Linda Hutcheons teorier om ironiens funksjoner. I tillegg diskuterer jeg hvorvidt forfatteren benytter seg av en ironisk postfeminisme for å skape en kritisk, tvetydig og humoristisk fremstilling. | nor |