Abstract
Mellom 1866 og 1870 inviterte forfatteren Andreas Munch (1811–1884) og hans kone Amalie Munch f. Raben (1832–1905) til salongsamvær i Christiania. Tidens kulturelle elite frekventerte deres hjem. Parets soiréer utgjør en lite kjent del av litteraturhistorien, ettersom ingen forskere har publisert større arbeider med det litterære miljøet som tema. I denne oppgaven trekker jeg ekteparet Munchs salongkrets fram fra glemselen.
Analysen gir et tidsbilde fra en norsk salong i 1860-årenes Christiania.Oppgaven analyserer samtidige beskrivelser av samværet i salongen. I analysene benytter jeg perspektiver fra litteraturvitenskap og estetisk teori. Jeg tolker kildene som både litterære tekster, og skildringer av en virkelig, estetisk hendelse. Ved hjelp av analysene plasserer jeg salongen inn i dens historiske kontekst. Jeg redegjør for arrangementenes forbindelse til samtidige salongkretser, og viser hvordan 1860-tallets litterære konflikter fikk betydning for samværet.
Deltakernes brev og dagbøker forteller om selskaper preget av dannelse, feminitet og inkludering. De tre begrepene forbinder ekteparet Munchs arrangementer med salonger utenlands. Imidlertid skilte selskapene seg fra resten av Christianias salonger. Byens litterære kretser besto ofte av mannlige realister som nektet kvinner adgang. Andreas og Amalie Munch, derimot, inviterte gjerne begge kjønn til likeverdig samvær.
Vertskapet stilte seg dessuten i kontrast til de christianenske salongdeltakernes litterære preferanser. Andreas Munch forfektet romantikkens idealer i sin diktning. Forfatterens skrivemåte var imidlertid av moten i 1860-årene, og vertens opprinnelige stjernestatus dalte. Gjennom salongene ville dikteren promotere sitt forfatterskap og knytte bekjentskaper med berømte kulturpersonligheter. Ekteparet Munch ba både romantikere og realister, og disse gjestene debatterte ofte intenst i det Munchske hjem.
Tidens splittelse mellom romantikk og realisme påvirket omgangsmåten.Tidsbildet fra Munchs salonger beskriver 1860-årenes litterære strid fra et lite kjent perspektiv. Realistenes seier over romantikken skildres igjen og igjen, mens taperens beretning langt på vei glemmes. Min analyse belyser Andreas Munchs triste historie. Imidlertid forteller tidsbildet også om forfatterens hell og økonomiske suksess. Han var en av få diktere som hadde penger til å holde salonger av europeisk format i Christiania. Selskapenes forbindelse til salongkultur utenlands gjør samværet interessant og unikt i norsk sammenheng.