Abstract
Min oppgave handler om tre bøker av forfatteren og sosiologen Jan Tomasz Gross (f. 1947): Sąsiedzi: Historia Zaglady Żydowskiego Miasteczka (Naboer: Historien om tilintetgjørelsen av en jødisk landsby, 2000), Strach: Antysemityzm w Polsce tuż po wojnie: Historia Moralnej Zapaści (Frykt: Antisemittisme i Polen rett etter krigen: En historie om moralsk kollaps, 2007) og Złote Żniwa: Rzecz o Tym, co się Działo na Obrzeżach Zagłady Żydow (Gylden innhøstnig: Saken om det som skjedde i periferien av tilintetgjørelsen av jødene, 2011). Samtlige av disse bøkene omhandler og beskriver det dyptliggende og meget følsomme temaet “antisemittisme” og hvilke utløp dette har fått i konkrete hendelser i Polen. Diskriminering av og overgep mot jøder har funnet sted over hele Europa i lang tid, men Gross’ fokuserer på “det jødiske spørsmålet” i polsk kontekst. Ved å ta opp dette temaet, som frem til slutten av 1980-tallet var mer eller mindre et ikke-tema rører han ved polakkers opplevelse av delaktighet og (med)skyld i grusomheter begått mot polske jøder under og etter andre verdenskrig. Gross har valgt å fremstille historien på en slik måte at leseren vanskelig kan unngå å bli berørt av de personlige fortellingene. Med dette har han tvunget frem et oppgjør med fortiden og et tilbakeblikk på kontroversielle hendelser som mange polakker lenge har villet glemme. Derfor har også mange reagert på hans fremstilling av “sannheten.” Ikke minst viktig er det at hans forfatterskap har satt i gang store offentlige debatter i Polen.
Jeg skal undersøke hvordan Gross fremstiller den polsk-jødiske historien i sitt forfatterskap og se nærmere på det mangfold av reaksjoner det har forårsaket. Etter å ha gitt en oversikt over Polens historie og jødenes plass i den, identifiserer jeg hans retorisk-litterære strategier. Dernest forsøker jeg å vise at han i stor grad har lyktes med sitt prosjekt, sitt bidrag til Holocaustlitteraturen og til den polsk-jødiske diskurs: Det har skapt et veiskille i Polen.