Abstract
Oppgåva er skriven på bakgrunn av fem månader feltarbeid, og handlar om ei gruppe beduinjenter i alderen 6 til 18 år som sel armband til turistane i Dahab i Egypt. Hovudarenaen for armbandsalet er Strondi; strandpromenaden i sentrum, og armbandsalet er eit viktig økonomisk bidrag for mange beduinfamiliar. Jentene utviklar og utøver ei rekkje kompetansar, som til dømes språkkunnskapar og krysskulturell innsikt. Rolla som økonomiske bidragsytarar er krevjande, men oppgåva talar for òg å sjå på kva andre aktivitetar tilværet på Strondi byr jentene på. Utan å lata att augo for negative følgjer av turisme og tidleg økonomisk ansvar for born, ynskjer eg å sjå på armbandsalet gjennom ei tilnærming som vektlegg born si deltaking i familiefellesskapet framfor utnytting av born si arbeidskraft i familiekonteksten. Oppgåva argumenterer for at beduinjentene sjølve, som kreative og kompetente aktørar, tek del i konstruksjonen av ein posisjon på Strondi.
Strondi som offentleg arena og beduinjentene sin posisjon der, er hovudfokus for oppgåva. Med eit slikt fokus følgjer og ein del utelatingar, både av andre viktige sosiale arenaer i jentene sitt liv, men òg av stemmene til ei rekkje signifikante andre. Dette atterhaldet pregar oppgåva, og krev omsyn til narrativ meiningsskaping og medvit om feltarbeidaren sine rollar og posisjonar.
Den siste delen av oppgåva tek føre seg dei eldste jentene. I følgje tidlegare litteratur har det vore forbunde med skam for jenter over 13 år å bli sett langsmed på Strondi. Under feltarbeidet møtte eg fleire jenter over 13 år som hadde halde fram med armbandsalet, og eg argumenterer for at desse jentene syner agens gjennom å utfordra, og å forhandla om, dei grensene som er sett på rørslefridomen deira. Denne agensen må ikkje forståast som motstand mot dominansrelasjonar, men heller som ein kapasitet for handling. Ikkje alle beduinjenter syner same agens, og forteljingane til dei eldste jentene var prega av ambivalens. Slike ambivalente haldningar syner at det er omstridde meiningar kring unge kvinner si åtferd, og eg freistar å sjå endringane på Strondi i ljos av dynamiske tilnærmingar til ære og skam.
Omgrepa aktørar og agens vert nytta for å syna beduinjentene som deltakarar i skapinga av eigne liv og i samfunnet som ein heilskap. Med dette meinest ikkje å oversjå dei maktrelasjonane og strukturane som jentene opererer utifrå, men å kasta ljos over kreativiteten og handlekrafta som finst nettopp innanfor relasjonane.