Abstract
Denne masteroppgaven handler om seks menns erfaringer med å være utsatt for vold, og å søke hjelp hos et krisesenter. Fra og med 2010 ble menn inkludert som brukergruppe på norske krisesentre. Denne endringen var omdiskutert, og flere var skeptiske til om et slikt tilbud var nødvendig. Nå, tre år senere, ser vi at antallet menn som oppsøker et krisesenter stadig øker. Denne oppgaven inneholder fortellingene til noen av disse mennene.
Jeg har foretatt en kvalitativ intervjustudie, for å få innsikt i hvordan mennene selv omtaler sine erfaringer. Det er gjort lite forskning om voldsutsatte menn tidligere, og studien har derfor formet seg etter temaer informantene selv har vært opptatt av. Informantenes fortellinger sees i lys av teorier om maskulinitet, og forventninger knyttet til det å være mann i dagens samfunn. Vi ser hvordan det mannlige idealet forbindes med å "klare seg selv" - og at det å være voldsutsatt, og i tillegg oppsøke hjelp, harmonerer dårlig med dette bildet. Stigmatisering blir et viktig begrep i forståelsen av utfordringene knyttet til å tilhøre en gruppe som er mer eller mindre usynlig i samfunnet - nemlig voldsutsatte menn.
Sentrale temaer i intervjuene har vært den fysiske og psykiske volden mennene har opplevd, og deres strategier for å håndtere det de har vært utsatt for. Vi ser at mennene ikke ser krisesenteret som et naturlig førstevalg, men at de etter hvert som de krysser terskelen og oppsøker krisesenteret, opplever å få god hjelp her. Det å bli trodd vektlegges som svært viktig, og må ses i sammenheng med at alle mennene har erfaring med å ikke bli trodd av andre rundt dem. Møtet med det øvrige hjelpeapparatet byr også på utfordringer, som en kontrast til den omfattende støtten mennene har opplevd på krisesenteret.
Erfaringene av å være utsatt for vold sees i lys av tidligere voldsforskning. Mye tyder på at menn og kvinner sitter med relativt like opplevelser av å være utsatt for vold. Å være voldsutsatt er et tabubelagt tema, uavhengig av kjønn. Når det gjelder erfaringer med krisesenteret ser vi at det også her i stor grad er samsvar mellom funnene fra studier av kvinners opplevelse av krisesenteret, og mennenes erfaringer. Tilbudet til menn skiller seg imidlertid noe ut, ved at mennene i liten grad har opplevd fellesskapet med andre beboere som vi tradisjonelt kjenner til fra krisesentrene. De ansatte får derfor en mer fremtredende rolle i mennenes fortellinger fra krisesenteret. Felles for alle mennene er at krisesenteret har spilt en viktig rolle i deres arbeid for å komme seg videre fra en vanskelig periode i livet.