Abstract
Tema for oppgaven er den norske statens industripolitikk på 1980-tallet med vekt på staten som industrieier. Statlige eierinteresser i industrivirksomhet ble på 80-tallet solgt eller avviklet, selv om staten fortsatt engasjerte seg som industrieier. Det ble nå stilt større krav til lønnsomhet for statsbedriftene, og flere statsbedrifter som ikke oppnådde tilstrekkelig lønnsomhet opplevde både å bli nedbygget og privatisert. Oppgaven går gjennom tre slike statsbedrifter som ble lagt ned eller privatisert på 1980-tallet; Norsk Jernverk, DNN i Tyssedal og A/S Sydvaranger.
Ulike faktorer som lå til grunn for at myndighetene valgte å legge om industripolitikken. En årsaksfaktor baserte seg på flere dårlige erfaringer som myndighetene hadde med statlig styring av økonomien på 1970-tallet. Den internasjonale liberaliseringen av økonomien var en annen vesentlig faktor for omleggingen av industripolitikken i Norge. En tredje faktor som bidro til en politisk holdningsendring til statlig industriengasjement, var et ideologisk skifte i tiden; den såkalte høyrebølgen som feide over Europa og USA.
Myndighetenes holdningsendring til statsdrift gjenspeiler seg i partienes programmer. Det ser ut til at både Arbeiderpartiet, Høyre og SV lot seg påvirke av tidens markedstenkning og endret sin programprofil i retning større tro på privat drift.
Motivene til de politiske myndighetene for å engasjere seg i industri, var til dels endret på 1980-tallet, fordi flere av de opprinnelige produksjonsmessige og industrielle oppgavene var oppfylt. Norge var blitt et industrialisert samfunn, som blant annet hadde etablert og utviklet industri på basis av sine naturrikdommer. Mange av de sosial- og distriktspolitiske målsetningene fra etterkrigstiden var også oppfylt. I tillegg hadde vissheten om framtidige oljeinntekter gitt oss ny økonomisk handlefrihet.
Omleggingen medførte ikke en slutt på statlig industridrift i Norge eller at staten skulle ha betydelige eierandeler i næringslivet for øvrig. Staten var fortsatt en tung økonomisk aktør i industri. Endringen bestod i at den statlige industridriften skulle tilpasses de internasjonale liberaløkonomiske rammevilkårene og baseres på markedsøkonomiske prinsipper, der lønnsomhet var det viktigste kriteriet.