"Jeg - Du" : En kvalitativ undersøkelse av læreres vektlegging av relasjonelle dimensjoner i sitt arbeid med utviklingshemmede elever

Abstract

Sammendrag Tittel ”Jeg – Du” En kvalitativ undersøkelse av læreres vektlegging av relasjonelle dimensjoner i sitt arbeid med utviklingshemmede elever Bakgrunn og formål I masteroppgaven ønsket jeg å se nærmer på hva lærere vektla av relasjonelle dimensjoner i sitt arbeid med utviklingshemmede elever. I St.meld.31, (2007-2008) som omhandler kvalitet i skolen poengteres det at samspillet mellom lærer og elev er det vesentligste som kan fremme elevens læring. Det er kvaliteten på relasjonen mellom lærer og elev som er det avgjørende i alle former for undervisning og læring sier Nordahl (Nordahl i Drugli 2012). Han mener temaet relasjon lenge har vært et underfokusert område i pedagogikken. Problemstilling Hva vektlegger lærer av relasjonelle dimensjoner i sitt arbeid med utviklingshemmede? Metode Jeg har valgt å benytte en kvalitativ metode med fenomenologisk tilnærming. Utgangspunktet var å få fram lærernes egne opplevelser og refleksjoner rundt temaet relasjonelle dimensjoner. Intervjuene ble gjennomført i en semistrukturert form. Alle informantene var lærere i tilrettelagte grupper på grunnskoler. Datamaterialet er analysert ut fra Karsten Hundeide og Henning Rye sitt ICDP program, deres tre dialogformer som er delt opp i åtte samspillstemaer, da de representer grunnleggende positive kvaliteter som inngår i mellommenneskelig interaksjon. Jeg har også benyttet Rye sin transformasjon av interaksjonskvalitetene som er vektlagt i ICDP i analysen rundt tema foreldresamarbeid.

Resultater og konklusjon ICDP s dialogformer gav en god innfalsvinkel for å se hva lærere reflekterte rundt temaet relasjonelle dimensjoner i deres forhold til elevene. Det som kom fram av refleksjoner var blant annet hvor viktig det er å la elevene delta i aktiviteter ut fra sine forutsetninger, skape trygghet og se det positive, for denne gruppa har nok av begrensninger. Informantene poengterte at det er vesentlig å kommunisere på elevenes nivå, og tilpasse seg deres tempo. Tidsperspektivet ble trukket fram, dette er elever en må gi god tid. Anerkjennelse og ros, ha en positiv og entusiastisk holdning er også relasjonelle dimensjoner som ble trukket fram. Ved å være sensitiv på elevens interesser og oppmerksomhet og dele dette var også en dimensjon som ble nevnt. Gjennom å styrke elevenes sosiale kompetanse og ha konkrete små mål mente informantene de kunne oppnå god relasjon. Positiv grensesetting ble også sett på som en relasjonell dimensjon. Å gi mestring og glede hver dag ble trukket fram som et mål. Fokus lærerne hadde var både på relasjon og mål/måloppnåelse. Hva som kunne være fremmende og /eller hemmende elementer i forhold til foreldrene ble det sett på som viktig å være åpen og ærlig, men være bevisst på hvordan en uttrykker seg, for ellers kunne det også være hemmende. Foreldrene ble sett på som eksperter på egne barn. Informantene fremhevet det som vesentlig å møte foreldrene med respekt og akseptere de for den de er. Av hemmende elementer ble det blant annet trukket fram språk og kulturforskjeller.