I hvilken grad er kriminalomsorgen rettslig forpliktet til å jobbe rehabiliterende med utenlandske innsatte i norske fengsler? : Utenlandske innsattes diskrimineringsvern - vern mot usaklig forskjellsbehandling

Abstract

Avhandlingens hovedproblemstilling er i hvilken grad kriminalomsorgen er rettslig forpliktet til å jobbe rehabiliterende med utenlandske innsatte.

Det er i avhandlingen slått fast at det foreligger en generell plikt for kriminalomsorgen til å jobbe rehabiliterende med utenlandske innsatte, jfr. strgjfl. § 2 og 3. Det er videre redegjort for hva rehabiliteringsplikten består av. For det første gjelder rehabilteringsplikten arbeid med innsattes levekår, for det andre gjelder plikten arbeid med såkalt kognitiv atferdspåvirkning og sosial læringsteori.

Det er redegjort for at det ikke finnes vektige rettskildemessige holdepunkter for å tolke straffegjennomføringsloven innskrenkende overfor utenlandske innsatte. Det kreves imidlertid ikke at utenlandske innsatte får det samme tilbudet som norske innsatte, det kreves imidlertid at de får et tilbud som i sum er kvalitativt like godt.

Det er imidlertid flere holdepunkter for at straffegjennomføringsloven blir anvendt på en måte som er indirekte diskriminerende overfor utenlandske innsatte. Dette gjelder blant annet at et samlet og entydig rettspolitisk bilde mener at det er lite hensiktsmessig å jobbe rehabiliterende med utelandske innsatte.

Utenlandske innsatte er en svak og utsatt gruppe. Straffegjennomføringslovens generelle og nøytrale bestemmelser bidrar til å opprettholde denne ulikheten.

På grunn av dette, er det i avhandlingen argumentert for, at staten har en særlig aktivitetsplikt etter diskrimineringsloven § 3a. For at staten kan sies oppfylle sin aktivitetsplikt, er det argumentert for at det kreves at utenlandske innsattes rettigheter, i forhold til rehabilitering, vernes ved en lovbestemmelse.