Begrunnelse for ankenektelse i straffesaker : Straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum

Abstract

Tema for denne avhandlingen er lagmannsrettens begrunnelsesplikt ved beslutning om ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Bestemmelsen angir de materielle silingskriteriene for når en anke skal henvises til behandling. Hovedregelen er at anken henvises, med mindre retten finner det «klart at den ikke vil føre frem», jf. straffeprosessloven§ 321 annet ledd første punktum. Tradisjonelt ble en henvisning til lovens vilkår ansett for å være tilstrekkelig, men som følge av storkammeravgjørelsen i Rt. 2008 s. 1764 kom Høyesterett i kjølvannet av Restauratørsaken (kommunikasjonsnummer 1542/2007) frem til at det foreligger en lovpålagt begrunnelsesplikt ved beslutning om å nekte en anke fremmet. Avhengig av sakens art og kompleksitet og hvem som påanker dommen, vil kravene til begrunnelsen variere fra å være summarisk og kortfattet til mer utførlige vurderinger av faktisk og rettslig art, jf. Rt. 2008 s. 1764 avsnitt 104-110.

Målet med avhandlingen er å se hvordan retningslinjene som ble gitt i storkammeravgjørelsen er fulgt opp i praksis, og hvorledes praksis har foretatt ytterligere presisering av kravene til begrunnelsens innhold, med særlig vekt på bevissituasjonen under ankesilingen. Vilkåret om at anken skal undergis en reell overprøving er ett av flere kriterier begrunnelsen skal ivareta. Det ses derfor nærmere på om kravet til reell overprøving synes å være tilstrekkelig innfridd sett i forhold til behandlingsformen og hvorvidt begrunnelsen kan sies å være av en slik art at den kan tilkjennegi at en slik overprøving faktisk er foretatt. For å oppnå dette er det benyttet to metoder – en analytisk vurdering av rettspraksis og en enkel statistisk analyse av ankeomfanget på grunnlag av straffeprosessloven § 321 annet ledd.

Statistikken er avgrenset til anker i Borgarting lagmannsretts lagdømme. Målet med statistikken var å se litt nærmere på omfanget av silingsordningen i praksis for å kunne si noe mer om hvordan henvisningsvilkåret synes å være praktisert, om begrunnelsen som er avgitt står seg for en senere overprøvelse av ankeutvalget og om det var noen endringstendens av underinstansens dom for de sakene som ble henvist til forhandling. Det ønskelige var å kunne si noe om overprøvingen i silingsprosessen virker tilstrekkelig til å innfri de kravene som ligger til grunn for at det er foretatt en reell overprøving. En enkel statistisk analyse kan gi et bilde på hvilke resultater begrunnelsesplikten på den måten har gitt.