Abstract
Oppgaven tar for seg opprettelsen av sentrale institusjoner for arbeidet med de norske folkeminnene de to første tiårene av 1900-tallet. Spesielt undersøkes betingelsene for institusjonaliseringsprosessen og synene på innsamlingspraksis, arbeidsdeling og i det hele tatt på folkekulturen som ble etablert i denne perioden. Disse institusjonene og synene skulle prege den norske folkeminnegranskingen hele det 20. århundret.
Innsamlingen av folkeminne foregikk på begynnelsen av 1900-tallet i stort omfang i bygde-Norge og var preget av samlere med høy status i lokalsamfunnene sine. Disse hadde full selvråderett over eget materiale og sto fritt til å samle inn hva enn de selv interesserte seg for. Etter hvert som mengden innsamlet materiale bygde seg opp, begynte arbeidet med å opprette en institusjon som kunne lagre og behandle alle de nedskrevne folkeminnene. Dette arbeidet falt sammen med at den sammenlignende folkeminnegranskingen kom til Norge fra nabolandene. Denne metoden påvirket synet på folkeminnene blant den lille gruppen spesialiserte folkeminnegranskere i Kristiania og krevde nye arbeidsformer innen folkeminnesamlingen. For å kunne drive sammenlignende folkeminnegransking trengte disse materiale samlet inn på mer konsist vis og innenfor områder som var bedre definerte enn før. Norske Folkeminnesamling ble opprettet i 1914 for å være den sentrale norske institusjon for folkeminnegransking. Folkeminnesamlingen forsøkte raskt å forme innsamlingsarbeidet som ble gjort rundt på bygdene, for å påse at standardene deres arbeidsmetoder krevde ble overholdt av innsamlerne. Som et verktøy for å oppnå en disiplinering av folkeminnesamlerne, fikk Folkeminnesamlingen blant annet muligheten til å gi stipender til de samlerne som innrettet seg den nye virkeligheten. Denne sentraliseringen av makt innenfor arbeidet med den norske folkekulturen bekymret en del av de som sto utenfor sentralinstitusjonene og som opplevde at de mistet makten og selvråderetten over en kultur de oppfattet som sin egen, til en urban elite av vitenskapsmenn. Denne bekymringen gav seg sitt klareste utslag i 1919 da en gruppe folkeminnesamlere forsøkte å bygge opp en desentralisert organisasjon som kunne støtte innsamlingsarbeidet på samlernes egne premisser. Dette skapte steile fronter på begge sider av arbeidet med folkeminnene og det var duket for Desentraliseringsstriden.