Samarbeid og læring i klinisk sykepleiepraksis - muligheter for forbedring?

Abstract

Formål: Hensikten med denne studien er å få innsikt i hvordan praksisveiledere, kontaktsykepleiere og sykepleierstudenter forstår og erfarer samarbeidet når sykepleierstudenten befinner seg i klinisk praksis. I tillegg er det viktig å få frem deltagernes meninger om hvordan samarbeid og læring er knyttet sammen i konteksten sykehuspraksis.

Litteraturgjennomgang: Det kan være utfordrende for sykepleiestudenten å overføre kunnskap fra tradisjonell læringskontekst til praktisk kontekst, hvor praktiske handlinger skal forandres i teoretisk kunnskap. Flere studier viser at kontaktsykepleiere er en nøkkelperson for sykepleierstudenter i praksis. Samarbeid, blant flere faktorer, er viktig element som kan fremme eller hindre læring i praksis. Det identifiseres forskjellige faktorer som bidrar til mer vellykket samarbeid.

Metode: Fleksibel, utforskende design og kvalitative forskningsmetode ble brukt i denne studien. Deltagere ble rekruttert fra høgskole og et sykehus i samme by. Fokusgruppeintervju ble brukt som datainnsamlingsmetoden og antall deltagere varierte, avhengig hvilke gruppe deltageren tilhørte. Gruppen som hadde flest deltagere var kontaktsykepleierne, etter det kom gruppen for sykepleierstudenter og deretter gruppe av praksisveiledere.

Funn: Det oppleves lite fellesskap i praksis knyttet til studentens læring. Alle tre deltagerne treffes lite i praksis, bortsette fra formelle møter. Deltagernes utsagn gir pekepinn på at nye læringsfellesskap behøves å etableres i praksis som vil bidra til mer vellykket samarbeid. Kontaktsykepleierne er nøkkelpersoner for sykepleierstudentenes identitetsutvikling. Det forekommer utfordringer i praksis knyttet til at det snakkes to forskjellige språk og til kommunikasjon generelt. Sykepleierstudentene har behov for å bli sett på som den lærende i praksis og få ansvar tildelt etter. Deltagerne i praksis behøver å anerkjenne hverandres kompetanse og veiledningsoppgavene å bli hensiktsmessig fordelt.

Konklusjon: Det er behov er for økt fokus på tilrettelegging for læring når sykepleierstudentene befinner seg i praksis. Med økt samarbeid mellom kontaktsykepleiere, praksisveiledere og sykepleierstudenter vil læringsutbyttet heves i praksisstudiene. Ved å etablere felles læringsfelleskap, tilstrebe og å skape læringskultur og sette den lærende i fokus vil det kunne bidra til mer positiv opplevelse av praksisperioden for alle involverte.

Nøkkelord: Samarbeid, klinisk praksis, sykepleiepraksis, sykepleierstudenter, praksisveileder, kontaktsykepleier, læring og klinisk læringsmiljø, situert læring.

The purpose of this study is to gain insight into how nursing teachers, preceptors and nursing students understand and experience the collaboration between all involved, when nursing students are in clinical practice. In addition, it is important to obtain participants' opinions on how collaboration and learning are linked together in the context of hospital practice.

Literature review: It can be challenging for nursing students to transfer knowledge from traditional learning context to the practical context in which all practical actions is to be founded in theoretical knowledge. Collaboration, among others factors, are important elements that can promote or hinder learning in practice.

Methods Flexible, exploratory design and qualitative research methods was applied in this study. One community college and a hospital in same city were used to recruit informants. Focus group interview was used as data collection method and the number of participants varied, related which group the participant belonged. The preceptor participants group was the largest, after that the group of the nursing students and then the group of mentors.

Finding: The participants experienced little community of practice and collaboration related to students learning. The participants met each other little outside the organized meetings. Participant's statements indicate that new learning community needs to be established in practice that will contribute to more successful collaboration. Preceptors are important for nursing student's identity development. There are challenges in practice related to people speaking two different languages and in generally with communication. Nursing students need to have a status as the learner in nursing practice and to have responsibility awarded as such. The participants in practice need to recognize each other's unique expertise and to distribute the supervisions task appropriately according to that.

Conclusions: there is a need for greater focus on facilitating learning when nursing students are in practice. With increased collaboration between preceptors, nursing teachers and nursing students will learning outcomes better facilitated in nursing practice. By establishing community of learning, to seek to create a learning culture and putting the learner in focus, it will contribute to more positive experienced nursing practice for all involved.

Key words:Collaboration, clinical practice, nursing practice, nursing students, mentor, preceptor, preceptorship, learning and clinical learning environment, situated learning.