Abstract
Formålet med denne studien har vært å undersøke hvordan kulturell tilhørighet hos unge mennesker som har flyktet uten sine nærmeste omsorgsgivere, påvirkes når flyktningene kommer til en ny kultur. Kulturell tilhørighet kan defineres som hvor sterkt en person føler for sitt medlemskap i en etnisk gruppe eller kultur, og er en komponent i begrepet kulturell identitet. Jeg har undersøkt i hvilken grad de unge flyktningene opplever tilhørighet til sin opprinnelseskultur og til norsk kultur. Jeg har også sett på nivåer av ferdigheter i språk og kulturspesifikke sosiale normer og verdier (kulturkompetanse) knyttet til opprinnelseskulturen og til vertskulturen. Videre har studien tatt for seg i hvilken grad kulturell tilhørighet henger sammen med kulturkompetanse, både når det gjelder opprinnelseskultur og vertskultur. Jeg har i tillegg studert om utforskning av identitet knyttet til opprinnelseskulturen har en modererende effekt på sammenhengen mellom kulturkompetanse og kulturell tilhørighet, og har i denne forbindelsen gjort separate moderatoranalyser for opprinnelseskultur og norsk kultur. Utforskning av kulturell identitet dreier seg om på en oppriktig måte å sette seg inn i ulike kulturer og hva det vil innebære for en selv å slutte seg til de forskjellige alternativene. Utforskning er en komponent av kulturell identitet, separat fra kulturell tilhørighet. Deltakere i studien er 187 unge mennesker som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Datamaterialet er hentet fra spørreskjemaer delt ut til denne gruppen gjennomsnittlig fire år etter at de fikk oppholdstillatelse. Materialet er samlet inn ved forskningsprosjektet «Ungdom, kultur og mestring (UngKul)» ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, divisjon for psykisk helse. Statistiske analysemetoder som er brukt er faktoranalyse, korrelasjonsanalyse, t-tester og regresjonsanalyse. Resultatene viser at alene-kommende, unge flyktninger etter gjennomsnittlig fire år i Norge opplever signifikant sterkere tilhørighet til sin opprinnelseskultur enn til norsk kultur. De oppgir også signifikant høyere kompetanse innen opprinnelseskulturen enn innen norsk kultur. Resultatene viser videre at norsk kulturkompetanse predikerer norsk kulturell tilhørighet og kompetanse innen opprinnelseskultur predikerer tilhørighet til opprinnelseskultur. Kulturkompetanse predikerer ikke tilhørighet på tvers av kulturelle domener. Når det gjelder opprinnelseskultur, ble det funnet en signifikant modererende effekt av utforskning av kulturell identitet på sammenhengen mellom kulturkompetanse og kulturell tilhørighet. Det ble ikke funnet noen modererende effekt av utforskning av opprinnelsesidentitet på sammenhengen mellom norsk kulturkompetanse og tilhørighet til norsk kultur. Sammenhengen mellom kulturkompetanse og kulturell tilhørighet knyttet til vertskulturen er lite studert i tidligere forskning. Det gjelder også sammenhengen mellom kulturkompetanse og kulturell tilhørighet hos alene-kommende, unge flyktninger i Norge. Studien er videre unik når det gjelder å undersøke de to moderatormodellene. Konseptuelt tar studien for seg og plukker fra hverandre («disentangle») to viktige begreper i forskningsfeltet («akkulturasjon» og «kulturell identitet»), og bidrar til å klargjøre uoversiktlig begrepsbruk i tidligere litteratur.