Abstract
Språksituasjonen i Egypt er et klassisk eksempel på hva som kan sies å falle innenfor det teoretiske rammeverket for et diglossisk samfunn, altså samfunn med sameksistens av to relaterte, men likevel sterkt avvikende varianter av samme språk. Den såkalt ”høyere”
varianten av språket, i arabisk al-ʿarabiyya al-fuṣḥā, tilegnes gjennom formell utdannelse og brukes primært til skriftlige fremstillinger og formelle muntlige kontekster. Til sammenlikning benyttes den ”lavere” varianten, al-ʿāmmiyya, i uformelle situasjoner og dagligtale ellers.
Et magasin som velger å trosse disse sosiolingvistiske språknormene, er det egyptiske ungdomsbladet ’Iḥnā, som i stor grad publiserer reportasjer på egyptisk talemål. Denne utstrakte bruken av ʿāmmiyya synes lite tilfeldig. Realisme, lesbarhet og viktigheten av å få frem et budskap uavhengig av språkvariant, er argumenter som brukes for å forklare bakenforliggende motivasjon. ’Iḥnā-redaksjonens argumenter og motivasjoner for å benytte ʿāmmiyya skriftlig, samt reaksjonene fra enkelte i samfunnet rundt, kan på mange måter karakteriseres som et typisk skille mellom såkalte modernister og språkforsvarere. Man kan også snakke om et generasjonsskille når det gjelder språkholdninger til skriftlig talemål i Egypt.
Det har vært forsket relativt lite på hvordan holdningene til ʿāmmiyya i skriftlige publikasjoner er i Jordan. Det kan synes slik at befolkningen i Egypt er mer liberale i sine språkholdninger når det gjelder skriftlig ʿāmmiyya enn sine naboer i øst. Jordanere virker
generelt fremmede for tanken om å publisere et magasin på sitt talemål. Dette kan ha bakgrunn i ulike årsaker, blant annet utdannelsesnivå, oppfatningen av jordansk talemål som relativt nær fuṣḥā i utgangspunktet, samt en generell konservatisme blant det jordanske folk.Den politiske situasjonen, samt det faktum at Jordan mangler en standardisert, allment akseptert talemålsvariant tilsvarende Kairodialekten i Egypt, taler foreløpig imot utstrakt bruk av ʿāmmiyya skriftlig i Jordan. Unntakene finner vi blant yngre jordanere, hvor tanken om at det ikke spiller så stor rolle hvilken språkvariant man benytter så lenge budskapet kommer frem, står sentral. Det er også de unge som i økende grad tolererer og benytter jordansk talemål i skriftlig kommunikasjon seg i mellom, ikke minst i kommunikasjon gjennom sosiale medier på internett.