Abstract
Formålet: En ruptur i det fremre korsbåndet (ACL) er en alvorlig kneskade som ofte rammer unge, aktive mennesker. Mange velger å operere kneet for å gjenoppta tidligere aktivitetsnivå. Selv etter en rekonstruksjon av ACL, utvikler en høy andel pasienter artrose. Tilstedeværelsen av fulltykkelse bruskskader ved operasjonen kan påvirke utviklingen av kneartrose. Formålet med studien var å sammenligne kneets funksjon hos pasienter med kombinert fremre korsbåndsruptur og fulltykkelse bruskskade med pasienter med isolert fremre korsbåndruptur ved tidspunktet for rekonstruksjonen.
Teoretisk forankring: Forekomsten av bruskskader hos pasienter som rekonstruerer sitt fremre korsbånd anslås å variere fra 15 til 40 %. Disse skadene varierer fra overfladisk fibrillering til fulltykkelse bruskskade. Uenighet eksisterer om den kliniske betydningen av en fulltykkelse bruskskade på dette tidspunktet. Noen studier angir at dette ikke påvirker det klinisk resultatet, verken på kort eller lang sikt. Andre studier hevder at disse skadene påvirker både smerte og funksjon på tidspunktet for rekonstruksjonen, disponerer for utviklingen av tidlig kneartrose og derfor muligens bør behandles kirurgisk.
Metode: Oppgaven er bygget på en strukturert tverrsnittstudie med strenge inklusjons- og eksklusjonskriterier. Det eneste forholdet som skilte studiegruppen fra kontrollgruppen var en fulltykkelse bruskskade. Testinstrumentet som ble brukt for å sammenlikne gruppene var det egenrapporterte spørreskjemaet KOOS. Dataene ble hentet fra Nasjonalt korsbåndsregister.
Resultater: Det var ikke forskjeller mellom gruppene på noen av de fem subskalaene i KOOS.
Konklusjon: Ved tidspunktet for rekonstruksjonen er gruppene like, og forekomsten av fulltykkelse bruskskader gir ingen tilleggssymptomer. Avgjørelsen om disse bruskskadene skal behandles kirurgisk må derfor bygge på operatørens vurdering av om skadene kan gi symptomer senere i forløpet.
The purpose: An anterior cruciate ligament (ACL) rupture is a serious knee injury that often affects young, active people. Many choose to undergo surgery in order to resume their previous levels of activity. Even after a reconstruction of the ACL, a high proportion develops knee osteoarthritis. The presence of full thickness cartilage lesions might affect the development of osteoarthritis. The purpose of this study was to compare the function of the knee in patients with combined ACL rupture and full thickness cartilage lesions, with patients with an isolated ACL injury, at the time of the surgery.
Literature review: The incidence of cartilage lesions in patients with ACL injuries is estimated to vary from 15 to 40 %. The range of cartilage lesions varies from superficial fibrillation and flossing to full-thickness injury. Controversy exists regarding the importance of a full-thickness cartilage lesion. Some studies state that this do not affect clinical outcome, neither in a short- or long-term perspective. Other studies claim that these lesions affect both pain and function at the time of the surgery, that they may trigger a premature development of osteoarthritis and therefore may be treated surgically.
Method: The thesis is built on a structured cross-sectional study with strict inclusion and exclusion criteria. This only factor that separated the study group from the control group was a full-thickness cartilage lesion. The test instrument used to compare the groups was the self-reported KOOS questionnaire. The data was provided by the Norwegian Cruciate Ligament Register.
Results: There were not any differences between the groups on any of the five subscales in KOOS.
Conclusion: At the time of the ACL reconstruction the groups are similar, and the presence of full thickness cartilage lesion gives no additional symptoms. Whether these cartilage injuries should be treated surgically or not, should therefore be based on the operator's assessment of the prognostic consequences these lesions have.