Abstract
Denne oppgaven handler om trykklett /i/ og /u/ i gammelnorsk og vokalharmoni. Med data fra runematerialet fra Norge i perioden ca. 1050 – ca. 1400 drøfter jeg to problemstillinger:
1. I hvilken grad reguleres trykklett /i/ og /u/ i runematerialet etter reglene som har blitt generalisert for vokalharmoni, som framstilt i tabell 1?
2. I hvilken grad stemmer uttrykket for /i/ og /u/ i runematerialet med det som på grunnlag av empiriske granskinger er blitt hevda om den geografiske utbredelsen for vokalharmoni?
Drøftinga av geografisk utbredelse er mest sentral i oppgaven, og i den sammenheng drøftes også dataenes overensstemmelse med de antatte reglene for vokalharmoni. I perspektiv av at man gjerne ser på vokalharmoni som en assimilasjon betinga av den trykksterke vokalens innsnevringsgrad, eller høyde (Hagland 2004), er reglene til /ɔ/ og [æ] vanskelige, og er ennå ikke teoretisk forklart. Videre er det enighet om at vokalharmoni har hatt utbredelse i Trøndelag, på Nordvestlandet og på Østlandet, men det har vært diskutert hvorvidt gammelnorsk fra Sørvestlandet har hatt vokalharmoni. Hægstad (1915; 1916) hevder at trykklett /i/ og /u/ skal realiseres fast som [e] og [o] i Ytre Sørvestland, og som [i] og [u] i Indre Sørvestland. Housken (1954) og Hødnebø (1984) hevder på sin side å finne vokalharmoni i manuskripter fra Ytre Sørvestland, og Pettersen (1989) mener det er vokalharmoni i et diplommateriale fra Indre Sørvestland. Jeg argumenterer for at runematerialet er godt egna til å drøfte problemstillingene, siden det er uavhengig av manuskriptmaterialet. Det er også en fordel at runeinnskrifter er originaltekster. Runematerialet har dessuten ikke blitt brukt tidligere for å granske vokalharmoni (med unntak av materialet fra Bergen).
Jeg kommer fram til at et vokalharmonisk system er det som har sterkest basis i runematerialet i alle de regionene der det er forventa, med unntak av Opplandene (Nord-Østlandet). Runematerialet fra Ytre Sørvestland er tvetydig, mens materialet fra Indre Sørvestland viser vokalharmonisk distribusjon av /i/ og /u/. Tendensene i dataene fra Ytre Sørvestland passer ikke med noe som har blitt skrevet tidligere, mens runematerialet tyder på at Pettersens syn om at man skal ha hatt vokalharmoni i Indre Sørvestland stemmer.
Blant formene med trykksterk /ɔ/ er det en liten overvekt av former med trykklett [u], mens former der trykksterk /e/ uttrykkes <æ> har en merkbar preferanse for trykklett [i]. Et visst antall former har /a/ fulgt av trykklett [i], også i regionene som synes å ha vokalharmoni. Jeg viser at det ofte er en koronal konsonant mellom vokalene når /a/ følges av [i], og argumenterer for at også konsonantiske omgivelser kan ha innvirkning. I runematerialet er det likevel ganske tydelig at den trykksterke vokalens innsnevringsgrad (høyde) er vesentlig for realiseringa av trykklett /i/ og /u/.