Abstract
Avhandlingen undersøker Roy Jacobsens Hoggerne (2005) som historisk roman. Kort fortalt dreier handlingen seg om vedhoggeren Timmo som ønsker å få sin versjon av historien fram i lyset. Timmos hjemsted, den finske byen Suomussalmi, var sted for en sensasjonell seier over den russiske hæren under den finsk-russiske Vinterkrigen. Under denne krigen hjalp Timmo russerne med å hogge ved, noe som gjør at han blir sett på som en forræder. Hovedkonflikten dreier seg om hvordan Timmo kan få sin versjon av krigens hendelser fortalt og dermed bli inkludert i historiediskursen. Med utgangspunkt i denne konflikten stiller jeg derfor spørsmålet: Hva slag historie finnes i Hoggerne?
Forholdet mellom historie og fortelling blir drøftet, med utgangspunkt i det jeg kaller en realistisk og en postmoderne tilnærming. Den fremste representanten for den realistiske tilnærmingen er Georg Lukács, men også Hans O. Granlids teorier er drøftet. Den realistiske tilnærmingen er grunnlaget for den postmoderne, og slikt sett også relevant i denne avhandlingen som i hovedsak har sitt grunnlag i disse teoriene. Hovedsakelig leser jeg romanen som en historiografisk metafiksjon, et begrep av Linda Hutcheon. Dette vil si at romanen problematiserer historieskrivingen som den selv er en del av. Innen den postmoderne tilnærmingen kan det hevdes at historiske referanser er problematisk. En historiografisk metafiksjon, med arvegods fra modernismen, sår tvil omkring språkets referanser til virkeligheten, men hevder allikevel at det finnes en forbindelse mellom tekst og historie, blant annet gjennom intertekstuelle forbindelser.
Historikeren Hayden White mener at all historieskriving er uunngåelig gjennomsyret av narrative grep. Blant annet har historikerens ideologiske ståsted blitt oversett. I Hoggerne, som en historiografisk metafiksjon, er fortellerinstansen helt sentral for historiefortellingen. Forræderen og landsbyidioten Timmo er en marginalisert skikkelse, en som er en del av samfunnet, men ikke fullt ut integrert. Det er flere fortellerinstanser i romanen fordi Timmo, ut fra sin marginaliserte posisjon, ikke selv kan formidle sine subjektive opplevelser. Hoggernes fortellere er pålitelige, men også subjektive, noe som gjenspeiles i romanens historiesyn. Historieskrivingen er dermed både pålitelig og upålitelig, der ikke en gang en tilsynelatende objektiv forteller er til å stole på fullt ut. På denne måten er Hoggerne historieskriving, men som en postmoderne historisk roman.