Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T13:28:38Z
dc.date.available2013-03-12T13:28:38Z
dc.date.issued2012en_US
dc.date.submitted2013-02-24en_US
dc.identifier.citationHardeberg, Brita. Arbeidsveiledning (ABV) i Den norske kirke 1988-2011. Masteroppgave, University of Oslo, 2012en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/34965
dc.description.abstractArbeidsveiledning ble etablert for prester, kateketer og diakoner i Den norske kirke etter at et samlet Kirkemøte i 1990 stilte seg bak et ønske om dette. Arbeidsveiledning har i hele perioden siden vært i drift i kirken som et tilbud til disse gruppene, og de senere årene også andre yrkesgrupper. Mastergradsoppgaven gir i en samlet fremstillingen av ABV-historien i Den norske kirke, og omfatter planlegging og forbilder, etablering, drift i perioden, faglige valg og utdanning av arbeidsveiledere, styringsmodeller og finansiering. Allerede på 1980 tallet ble det utviklet ulike veiledningstilbud for prester og for diakoner i kirken, og fra 1988 kom det i gang et pilotprosjekt i Tunsberg bispedømme for å få utdannet kirkelige arbeidsveiledere. Flere bispedømmer ønsket å følge etter, og det ble gjort et betydelig utredningsarbeid i regi av Den norske kirkes presteforening og Kirkemøtet. Det var stor støtte til oppstarten av tiltaket på Kirkemøtet 1990, og man ønsket å opprette ABV som et landsdekkende kirkelig veiledningstilbud for prester, kateketer og diakoner. Det ble utdannet veiledere i alle bispedømmer i perioden 1988-1995, og siden gjennomført gruppeveilederutdanning (GVU 1998-99). Etter som det ble avgang i det utdannede veilederkorpset er det gjennomført nye runder med arbeidsveilederutdanning (AVU 2000-2004, AVU 2009-2012). Det har vært store utfordringer knyttet til finansiering av AVU. I perioden har arbeidsgiverforhold for yrkesgruppene som i starten var omfattet av veiledningen, endret seg. Etter ny kirkelov av 1996, erprestene som regel statlig tilsatt med biskop som arbeidsgiver, mens diakoner og kateketer er lokalt tilsatt av fellesrådene. Det har vært et tilbakevendende og uløst problem at ABV bare har vært eiet av den statlige arbeidsgiveren, noe som har skapt utfordringer for driften. I tillegg har ABV har vært ulikt organisert fra bispedømme til bispedømme, noe som har gitt store forskjeller i tilgang på veiledning. Det har også vært utfordringer knyttet til å opprettholde kapasiteten til å gi veiledning, og til finansiering av arbeidsveilederutdanning. Et tverrfaglig fagråd (Fagråd for arbeidsveiledning) knyttet til Presteforeningen har fra 1993 hatt det faglige ansvaret for definering av tilbudet og godkjenning av veilederne. I 1997 ble det etablert et partssammensatt styringsorgan for arbeidsveilederutdanning (STAVU) som har hatt ansvar for bestilling og finansiering av veilederutdanningen. STAVU fikk bare representasjon fra statlig arbeidsgiver, men ble i 2006 utvidet med en representant fra Kirkelig arbeidsgiver- og det med interesseorganisasjon (KA). Mot slutten av perioden arbeides det med endringer i styringsorganene. Fagrådet har fra tidlig på 90-tallet og frem til i dag jevnlig invitert arbeidsgiverne i bispedømmene og ledelsen i de tre fagforeningene til Landskonferanser for ABV, et tiltak som i vesentlig grad har bidratt til vedlikehold av ordningen og flyt av erfaringer mellom bispedømmene. KA og Kirkevergelaget har de senere år vært invitert til Landskonferansene. ABV har vært faglig fleksibel og har tatt opp i seg endringer i tilnærming til veiledning. Hele tiden har ABV vært en erfaringsbasert veiledning der arbeidstakeren selv bestemmer veiledningstema knyttet til egen arbeidssituasjon. Tilbudet har ikke vært en del av arbeidsgivers styringsverktøy, men et tiltak for å kvalitetssikre tjenesten og ivareta og utvikle medarbeiderne. Mens ABV fra starten var tenkt som et individuelt veiledningstilbud, ble det ganske snart også utviklet ABV i grupper. Gruppeveiledning er i dag dominerende. Faglig sett hentet ABV i starten viktige impulser fra pastoralklinisk veiledningsmetodikk (PKU) med røtter i en psykodynamisk tradisjon. ABV ble organisert i 2-års avgrensede perioder med læringskontrakt, vekt på prosess i gruppa og evalueringer som viktige verktøy. Men det har hele tiden også vært andre veiledningsmodeller i bruk. Borg bispedømme etablerte på 1980-tallet en ordning med kontinuerlige veiledningsgrupper der veiledningen la vekt på hva den enkelte hadde behov for her og nå. Etter hvert ble Borgs veiledning faglig fundert på språksystemisk og dialogisk veiledningsteori og reflekterende metoder. Mens tidsavgrensede grupper dominerte lenge, har flere bispedømmer i det siste fulgt Borgs eksempel med å organisere ABV i grupper som går kontinuerlig. I AVU fra 2000-2004 valgte fagrådet og Styringsgruppen for arbeidsveilederutdanningen (STAVU) å la faglige forskjeller i veiledningsforståelse komme til uttrykk i en pluralistisk faglig tilnærming. I den siste AVU-runden 2009-2012 ble dialogisk og språksystemisk tenkning lagt til grunn for kurset. Det har altså både vært en faglig utvikling og et visst metodemangfold i ABV. Fagrådet er tydelig på at flere ulike metoder kan brukes i ABV. Deltakerantallet i ABV i 2011 er det høyeste som noen gang har vært registrert. Og hele 30 % av deltakerne er tilsatt i fellesrådene.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleArbeidsveiledning (ABV) i Den norske kirke 1988-2011en_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2013-03-03en_US
dc.creator.authorHardeberg, Britaen_US
dc.subject.nsiVDP::150en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Hardeberg, Brita&rft.title=Arbeidsveiledning (ABV) i Den norske kirke 1988-2011&rft.inst=University of Oslo&rft.date=2012&rft.degree=Masteroppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-37873
dc.type.documentMasteroppgaveen_US
dc.identifier.duo176700en_US
dc.contributor.supervisorHallgeir Elstaden_US
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/34965/1/Hardeberg-Master.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata