Abstract
SAMMENDRAG
I forbindelse med velferdsutbyggingen i Norge etter andre verdenskrig ble norske barnelover revidert på 1950-tallet. Den vilkårlige bidragsplikten fra de Castbergske barnelover fra 1915 ble opphevet, og ingen menn kunne lenger dømmes til farskap om det ikke var helt sikkert at han var barnets far. Det var altså et sterkt fokus rettet mot å finne barnets biologiske far. Fedrenes økonomiske ansvar overfor barn født utenfor ekteskap ble også tillagt større vekt enn hva som tidligere hadde vært tilfelle. Ugifte mødre hadde få offentlige få velferdsordninger å støtte seg til etter krigen. Omtrent halvparten av landets kommuner hadde innført kommunal morstrygd, men det manglet et felles statlig apparat som inkluderte alle ugifte mødre. Lovene som kom på 1950- tallet tok sikte på å garantere disse mødrene et fast barnebidrag. I tilfeller hvor fedrene ikke betalte, gikk staten nå inn som garantist. Innkrevingsloven sørget for å kreve inn bidrag, gjennom forskotteringsloven betalte staten ut bidrag som ikke kom inn til avtalt tid, og forsørgertrygden garanterte alle barn uten far et fast statlig bidrag. Lovene rettet seg altså i større grad mot fedrenes ansvar overfor barna, men løste ikke ugifte mødrenes problemer. Det sterke fokuset på kjernefamilien og eneforsørgernormen i etterkrigstida bidro til at ugifte mødre ble en slags anomali i det norske velferdssystemet. Mangelen på offentlige barnetilsynsordninger gjorde kombinasjonen barn og jobb vanskelig for mange. I 1964 fikk Norge sin første statlige enke- og morstrygd, den var forløperen for dagens overgangsstønad. Trygden garanterte ugifte mødre og enker en forpleiningsstønad på inntil syv år for tapt arbeidsfortjeneste.
I oppgaven analyserer jeg på hvilken måte ugifte mødre ble søkt inkludert i et stadig voksende velferdssamfunn, og hvordan oppfatninger av kjønn spilte inn på utformingen av lovverket.