Abstract
Denne teksten er resultatet av et åtte måneder langt feltarbeid blant maasaiene som holder til i og rundt byen Namanga på grensen mellom Kenya og Tanzania. Her har jeg sett på maasaienes smykkekunst og de forskjellige relasjoner som skapes igjennom disse kunstobjektene. Maasaiene er kjent for sine fargerike smykker og klær, og de fremstilles i turistindustrien som en eksotisk og tradisjonell folkegruppe. Smykkene deres lages av kvinnene og disse forteller noe om hvilken undergruppe av maasaiene eieren av smykket tilhører, og hvilken sosial status han eller hun har innenfor gruppen. Kvinnene lager smykkene til sine kjærester, ektemenn og sine barn. I kjølvannet av turistindustriens fremvekst i Kenya og maasaienes sentrale rolle i promoteringen av Kenya mot turistene har det oppstått en økonomisk mulighet som mange av kvinnene i Namanga forsøker å benytte seg av. De har tatt muligheten til å kunne delta i turistindustrien gjennom å lage og selge perlesmykker til de som reiser igjennom Namanga. I denne oppgaven ser jeg på de forskjellige strategier som benyttes av kvinnene for å klare seg på dette markedet. Samtidig utforsker jeg relasjonene som skapes igjennom disse smykkene både lokalt på markedet hvor smykkene produseres og over kulturelle grenser igjennom salget til turister. Smykkene som selges i Namanga er både smykker som maasaiene selv har gått med og som til slutt selges av diverse årsaker, og smykker som er produsert kun med tanke på å skulle selge til turister, uten at maasaiene selv bruker dem. Denne teksten går også inn under en antropologisk diskurs om kunst, da jeg beskriver smykkene som perlekunst og diskuterer dem ved hjelp av antropologiske teorier om kunst.