"Det viktigste er insan!" : En studie om migrasjon og sosial endring blant alevi-kvinner i Tyrkia.

Abstract

Aleviene er en muslimsk minoritet som utgjør mellom ti og tyve prosent av Tyrkias befolkning. Siden 1980-årene har migrasjon vært den største årsaken til alevi-revitaliseringen og endringen i alevi-identitet som har funnet sted blant aleviene i Tyrkia. Forskning på alevier har i hovedsak fokusert på den kollektive alevi-identiteten. Alevi-kvinnen og alevi-familien har i stor grad blitt oversett, og det finnes derfor nesten ingen studier på disse områdene.

Gjennom bruk av data samlet inn under feltarbeid i Izmir våren 2010 undersøker studien hvordan alevi-kvinner som har migrert fra landsby til by forholder seg til to tilsynelatende motstridende verdisett. Disse er knyttet til alevilik på den ene siden og patriarkalske strukturer og æreskodeks på den andre. Alevi-diskursen har bidratt til å lage et skille mellom alevier og sunnimuslimer og resulterer i et bilde av sunnimuslimer som det totalt motsatte av alevier. Dette innebærer at mens sunnimuslimer sees på som konservative og fundamentalistiske, fremstilles aleviene som åpne, liberale og humanistiske. Alevi-kvinnen berøres også av alevi-diskursen. Mens alevi-kvinnen fremstilles som likestilt alevi-mannen, anses den sunni-muslimske kvinnen som underordnet mannen og underlagt hans kontroll.

Studiens funn viser at alevi-kvinner lever under patriarkalske strukturer, og at disse ikke i nevneverdig grad skiller seg fra tilsvarende strukturer andre sunnimuslimske migrantkvinner lever under. Imidlertid ser det ut til at alevi-revitaliseringen og forståelsen av alevilik i retning insanlık, humanisme, bidrar til å sette insan, menneske, i sentrum. Alevi-kvinnene under¬strekte betydningen av insan og insanlık i ulike sammenhenger; for å argumentere for sin egenart som alevier, eller i forsøk på å viske vekk skillet mellom alevier og sunnimuslimer. De brukte også begrepene for å legitimere sin æreskodeks og forklare den som særegen, eller som argument for å bryte endogame ekteskapstradisjoner både i ideal og i praksis.

Min hypotese er derfor at alevi-revitaliseringen og redefineringen av alevi-identitet ikke bare har påvirket relasjonen mellom alevi-samfunnet og den sunnimuslimske majoriteten. Den har også påvirket alevi-kvinnen til å forhandle med og utfordre patriarkalske strukturer innad i alevi-samfunnet. Dette har skjedd gjennom påvirkning fra den nasjonale alevi-diskursen og dens redefinering av alevilik, som igjen ser ut til å ha påvirket forståelsen av æreskonseptet namus. Dermed kan verdiene knyttet til disse idealsystemene vektlegges forskjellig av alevi-kvinner i ulike sosiale arena; heriblant alevi-kvinnenes egne familier, det lokale alevi-samfunnet og det tyrkiske samfunnet.