Sammendrag
I denne masteroppgaven presenteres to dominerende tradisjoner innenfor sykepleiefaget, den evidensbaserte og den livsfilosofiske. Med utgangspunkt i de to hovedtradisjonene ønsker jeg å se hvordan omsorgen og fokuset på ”det beste for pasienten” kommer til uttrykk. Hvilke prinsipielle og praktiske konsekvenser får de ulike synene for forståelsen av omsorg, og spenningene som er til stede i omsorgsbegrepet? Kunnskapssynet i de to tradisjonene har forskjellig forankring og tilnærming. Den evidensbaserte sykepleien er forankret i en naturvitenskapelig tenkning, med strenge metodekrav, positivistisk påvirkning og rangering av kunnskap gjennom ulike grader av evidens. Den beste tilgjengelige kunnskap, som er fremkommet gjennom forskning er fokus. Med utgangspunkt i fenomenologien er den livsfilosofiske retningen preget av at kunnskap tilegnes i det nære møtet med den andre. Gjennom at sykepleier bestreber seg på å ”lese” det pasienten uttrykker både verbalt og nonverbalt og går inn i en dialog, skapes et grunnlag for omsorgen. Basis er forståelsen av en felles livsverden og mennesket som skapt gjensidig avhengig individ. De ulike kunnskapssyn danner forkjellig grunnlag for omsorgsforståelsen. Som analysebegrep for å klargjøre de ulike retningenes forståelse av ”god omsorg” og ”det beste for pasienten”, har asymmetri, tillit, autonomi og objektivering vært anvendt . En kort oversikt over de ulike syn følger
under(evidensbasert tilnærming forkortes EB og livsfilosofisk tilnærming forkortes LF):
ASSYMETRI:
EB:Sykepleie basert på vitenskapelige funn legitimerer en ekspertholdning hos sykepleier.
LF:Ideal å bygge ned assymetrien på det mellommenneskelige plan. Fagkunnskap som en selvfølgelig men ikke fokusert bakgrunn.
TILLIT:
EB: Basert på pasientens forståelse av at behandlingen har et vitenskapelig fundament.
LF:Basert på en god relasjon. Nærhet til pasienten og aktiv lytting til dennes signaler som forutsetning.
AUTONOMI:
EB: ”Den best tilgjengelige kunnskap” fra forskning som utgangspunkt for omsorgen, skal gjøre pasienten frisk og autonom som resultat.
LF:Pasientautonomi vektlegges i hele sykdomsforløpet. Pasientens signaler skal trekkes med i behandling og omsorg.
OBJEKTIVERING:
EB:Sykpleier har en betraktende og avgjørende tilnærming til sykdom og behandling. Pasientrelasjonen nedtonet. Fare for at en slik objektiveringen ”smitter” til den mellommennesklige relasjonen.
LF:Sterkt fokus på å etablere et subjekt –subjekt forhold i relasjonen, i samtale om ”saken” (som kan være sykdommen og behandlingen)
Begge de to retningene har pasientens beste i sentrum for sin tenkning, men løsningene er ulike. Kanskje bør begge de ulike kunnskapsforståelsene inngå i et nytt kunnskapsbegrep, der både den vitenskapelig baserte forskning og dialogen i møtet med pasienten inngår. Slik kan vi få et mer fullstendig, oppdatert omsorgsbegrep, med pasientens beste i sentrum.