Abstract
I Lille Kommune og Lille By forklarte man økende konflikter i lokalsamfunnet med spenninger mellom religiøse samfunn. Man mente dette ville eskalere og bli verre. Den gode erfaringen med interreligiøs dialog nasjonalt, inspirerte kommunene til aktivt å snu
pessimistiske fremtidsutsikter, til håp om å forebygge interreligiøse konflikter lokalt. I denne avhandlingen tar jeg for meg oppstartsprosessen av dialogforum i to østlandskommuner og ser på hvilken måte troen på dialog som fellesskapsfremmende og
konfliktforebyggende tiltak kommer til uttrykk.
Oppgaven er delt i seks kapitler. Det første gjør rede for problemstillingen, det andre min bruk av metode og i det tredje valg av teoretisk grep. Der vil jeg presentere David Harveys ide for hvordan utopiske femtidsvisjoner genererer politisk handlekraft – som motvekt mot dystopisk resignasjon.
I det fjerde tar jeg for meg hvordan dystopiske virkelighetsbeskrivelser fører til akademisk og politisk samarbeid for utopia og manifesterer seg gjennom politiske prioriteringer i EU og Norge. Deretter hvordan organiseringen av det religionspolitiske landskap speiler hvordan politiske prosesser får legitimitet i Norge.
Det femte avsnittet handler om feltarbeidet jeg har utført og viser hvordan forestillinger om utopia og dystopia gir dialogprosessen dynamikk. Oppgaven avsluttes med en oppsummering og noen refleksjoner.
Erfaringene med de siste tiårs internasjonale terroraksjoner og konflikter, har blitt årsaksforklart med religionens gjeninntreden på den offentlige arena etter den kalde krigs slutt. Trusselbilder har endret seg fra stormakter i konkurranse om politisk makt, til religiøse grupperinger i konkurranse om land og sjeler. Tro og livssyn ble nå forklart inn i rammen av dystopiske ragnarok og dette vekket ledere og lærde til å formulere motsatsen - utopien.
Religiøs identitet ble forklart som del av trusselbildet, religion ble beskrevet med en iboende konfliktløsende komponent som kunne dempe det samme trusselbilde. Når samfunnsforskere, politiske og religiøse ledere var blitt enige om virkelighetsbeskrivelsen, ble
konfliktforebyggende tiltak formulert i en felles utopi - samfunn kan leve i harmoni tross forskjeller, endatil på grunn av forskjellene.
Redskapet var interreligiøs dialog. Fra en spirituell selvutviklingsmetode, ble den nå sett som et politisk redskap. Penger og innflytelse på politiske prosesser tilfløt de nasjonale dialogarenaene. Tros og livssynssamfunn organiserte seg etter modell av andre interesseorganisasjoner og fikk status som politiske høringsinstanser.
Basert på følelsen av hjelpeløshet og derav håpløshet som de eskalerende religiøse konfrontasjonene skapte hos både beslutningstakere og allmennheten, sto man i fare for å gjøre de dystopiske profetiene selvoppfyllende. Om dialog faktisk er en vidunderkur mot et interreligiøst ragnarok, er uvesentlig. Det som er av betydning er viljen til å profetere en annen fremtid der den religiøse pluralismen styrker lokale fellesskap, fremfor å undergrave
dem. Her kommer utfordringen til globale, nasjonale og ikke minst lokale politiske og religiøse ledere inn. Kommunens primære rolle blir altså å sette ord på felles interesser som forener lokalbefolkningen over religiøse og kulturelle forskjeller, og deretter praktisk og økonomisk legge til rette for et dialogfellesskap som tjener hele kommunens befolkning. Til dette må kommunale myndigheter ha kunnskap om det lokale interreligiøse landskapet.