Abstract
Oppgaven vil omhandle det konkrete møte mellom profesjonell sosialarbeider og klient. Jeg vil belyse og diskutere dette møte mellom mennesker med utvalgte deler fra nærhetsetikken.
Hensikten med sosialt arbeid er å hjelpe mennesker i en kortvarig eller langvarig vanskelig situasjon. Møte mellom sosialarbeider og klienter er avgjørende for videre arbeid, da det er her store deler av premissene legges for videre relasjon. I dagens norske velferdstat forbinder en ofte sosialt arbeid med økonomiske vansker, men relasjon, støtte og veiledningssamtaler er også av udiskutabel betydning. Profesjonelt sosialt arbeids kjernearbeidsoppgaver er arbeid med marginaliserte grupper som rusmissbrukere, utviklingshemmede, mennesker med psykiske lidelser og mennesker med integreringsproblemer. Oppgavens tematikk vil omhandle møte mellom sosialarbeider og klient på sosialsenter. Likevel tror jeg oppgavens tematikk vil være aktuell i svært mange andre offentlige sosialtjenestetilbud der sosialarbeidere og klienter møtes.
Mitt utgangspunkt er at mye blir definert av sosialarbeider i møtet mellom profesjonell sosialarbeider og klient. I denne oppgaven vil jeg utforske hvorvidt nærhetsetisk teori kan belyse dette. Jeg vil se nærmere på om det ved hjelp av nærhetsetisk teori og bevissthet kan diskuteres viktige forhold omkring rutiner i det konkrete møte mellom sosialarbeider og klient. Kanskje kan dette være sentralt for å nå alt sosialt arbeids mål: å hjelpe klient best mulig i hans situasjon.
I norsk forsknings- og undervisningsmiljø i sosialt arbeid har en i nyere tid blitt opptatt av teorier om hvordan en møter klienter. For eksempel har empowerment-tradisjoner (myndiggjøring) blitt svært populært. Dette innebærer en tanke om at en som sosialarbeider i langt større grad skal analysere og bygge opp under klientens egne ressurser til å komme seg ut av den vanskelige situasjonen. På denne måten ønsker en å redusere fagpersonens ekspertrolle. Uttrykk som ”klienten er ekspert på eget liv” har blitt vanlig. I en slik tilnærming får møtet mellom sosialarbeider og klient enda mer sentral plass, da arbeidet i hovedsak fungerer i møte med klient, og ikke på sosialarbeiderens kontor før eller etter møtet. Til tross for myndiggjøringsbølgen er min oppfatning at sosialt arbeid i Norge ennå ikke i nevneverdig stor grad er preget av disse oppfatningene. Regelverk er i liten grad blitt endret. Flere kommuner sliter med anstrengt kommuneøkonomi, og mye av fokuset i kommune- Norge er på økonomisk kontroll og rapportering. Dette har flere steder medført at sosialarbeider har fått flere klienter og mindre tid til å sette seg inn i klientenes behov, ønsker og følelser. I tillegg har en i enda større grad enn tidligere fått normer og rutiner for rettferdig fordeling av hjelpetiltak og goder. Dette medfører trolig at mange sosialarbeidere opplever at de blir svært styrt av regler og i mindre grad av hva klient måtte ønske støtte på, jamfør empowerment-tradisjonen. Dette kan i noen tilfeller føre til at sosialarbeider ikke opplever å stå moralsk ansvarlig for sitt møte med klient da dette er gjort på bakgrunn av rutinene. En slik situasjon vil eventuelt stå i sterk kontrast til denne oppgaves teori: nærhetsetikken. I nærhetsetisk perspektiv står enkeltmenneske alltid moralsk ansvarlig for sine handlinger mot den andre.