Abstract
De siste tiårenes tiltagende bruk og avhengighet av narkotiske stoffer har i Norge i stor grad vært sett som et kriminal- og strafferettslig problem. Det har derfor blitt møtt med forsøk på
bekjempelse først og fremst gjennom lovgivning og direktiver for politietat, traffeinstitusjoner og sosialomsorg. Det har selvsagt skjedd en viss utvikling i denne perioden. Den har bragt med seg både større forståelse og bredere spekter av tiltak. Et av disse tiltakene er den såkalte medikamentassisterte rehabiliteringen. Den mest utbredte av disse er behandling med metadon. Også innenfor denne behandlingen har det skjedd en viss utvikling, som samtidig
innebærer en del holdningsendringer. En etisk refleksjon omkring disse spørsmålene et hovedmål for denne oppgaven.
Til tross for visse endringer i holdningene som preger rusomsorgen, er det maktpåliggende for meg å spørre om ikke en grundigere gjennomgang av de etiske sidene ved dette problemet reiser enda mer radikale spørsmål i møte med dagens virkelighet. En viktig side ved denne etiske diskusjonen er et forsøk på å finne noen spesifikke trekk i det en kan kalle et kristent menneskesyn.
Kanskje peker dette til slutt i retning av noe bortimot en snuoperasjon for den narkotikapolitikken vi i dag fører. Kanskje vil det vise seg at dette ikke først og fremst er et strafferettslig problem. Kanskje er det ikke en gang et medisinsk behandlingsproblem eller et sosialt rehabiliterings- og tilbakeføringsproblem i tradisjonell betydning. Kanskje vil det vise seg at det dreier seg om en holdningsendring overfor en gruppe mennesker, en revurdering av
hva som er meningsfylt liv, og et forsøk på å møte mennesker som likeverdige parter i et sosialt fellesskap. Kanskje begynner det i alle fall i denne enden.
Den danske teologen Løgstrup står i en fenomenologisk tradisjon der menneskets livserfaringer spiller en viktig rolle (Christoffersen, 1999). Løgstrup fremhever at erfaringer fra levd liv er helt nødvendig for å kunne gjøre etiske vurderinger. Logikk er ikke tilstrekkelig for å gjøre og forstå etiske vurderinger, de må alltid bygges på det vi vet om livet ved å leve det. Løgstrup avviser ideen om at vi er ”vår egen lykkes smed”. Vi er i våre liv utlevert til
hverandre, og har gjennom dette makt over hverandre. Gjennom denne makten melder den etiske fordring seg og krever at vi tar vare på den delen av vår nestes liv som vi har i vår hånd. Hvordan vi best tar vare på dette livet, sier fordringen ikke noe om. Det må vi selv vurdere og ta stilling til. Til dette trengs innsikt, forståelse, fantasi og forstand (Løgstrup, 1956). Slik bli kjennskap til andre menneskers livssituasjoner viktig for at vi på best mulig måte skal
kunne sette oss inn i andre menneskers sted og få hjelp til å forstå hvordan vi på best mulig måte kan møte den etiske fordringen som er gitt oss. I stedet for å legge til grunn et sett etiske normer som jeg så deduktivt forsøker å anvende på disse spørsmålene, vil jeg la møtet med en rekke mennesker, slik de møter oss gjennom våre intervjuer, være den etiske fordring. Det er slike møter med de ulike menneskelige livssituasjoner som utfordrer våre etiske holdninger.
Med denne begrunnelsen lar jeg en kvalitativ undersøkelse være utgangspunktet for denne oppgaven.